De mest omtalte selvbiografiene er gjerne de som kommer med giftige personkarakteristikker og saftige ballespark. I Isabel Allendes personlige og romanaktig fargesterke minnebok Summen av dagene, er det dårlig med begge deler. Hos henne er det snarere slik at alle som nevnes ved navn, er fremstilt fra sin absolutt mest fordelaktige side.Utgivelsen levner kort sagt ingen tvil om at forfatteren setter sin familie og sine venner høyt, og hun er da også raskt ute med å forsikre oss om at de som ikke ønsket å opptre i boken, er blitt respektert. Når så å si samtlige som tilhører den såkalte Allende-stammen blir beskrevet som de vakreste og mest enestående menneskene på denne jord, har det kanskje ikke vært så lett å betakke seg, for ifølge hovedpersonen selv var det kun ett familiemedlem hun ble nødt til å skrive ut av soga.

Oppfølger.

Summen av dagene er en frittstående oppfølger til den selvbiografiske Paulafra 1995, som forfatteren skrev som et brev til sin avdøde datter. Boken som nå foreligger, er også henvendt til datteren, men denne gangen er prosjektet å fortelle hva som har skjedd med familien, som altså er bosatt i California, siden Paula døde i desember 1992. Det vil si at teksten for en stor del består av anekdoter fra privatlivet, og selv om disse i Kari og Kjell Risviks oversettelse er fremstilt med ekstravagant generøsitet og åpenbar fortellerglede, er ikke alle av like stor offentlig interesse: Historien om da kortvokste Allende bar OL-flagget bak høyreiste Sophia Loren under åpningen av vinterlekene i Torino, er kun ett eksempel på flere selvopptatte likegyldigheter. Samtidig klarer boken å skape en stor nærhet til dem den forteller om, og jeg innrømmer glatt at jeg klikket meg inn på www.isabelallende.com for å se fotografier av alle de fantastiske og fargerike familiemedlemmene. Underholdningsfaktoren er heller ikke fraværende, for det ligger mye god såpeoperadramaturgi til grunn for oppbygningen av historiene.

Rammes selv.

Overdrivelsen er altså et av Allendes mest brukte virkemidler, og noen ganger rammer den henne selv, uten at hun ser ut til å være helt klar over det. Et sted skriver hun om da hun var så heldig å få passe barnebarnet sitt: "Jeg satt og skrev mens Alejandro krabbet på gulvet, sperret inne av et gitter mot villhunder, som vi hadde satt opp i døren. Når han ble sliten, puttet han smokken i munnen, kom trekkende med puten sin og la seg til å sove ved føttene mine. Når han ville ha noe å spise, dro han meg i skjørtet for å rykke meg opp av den transen som skrivingen pleier å hensette meg i. Jeg rakte ham åndsfraværende tåteflasken, og han drakk og tidde mukk stille." For Allende er det tydeligvis ingen konflikt mellom det å være inspirert kunstner og kjærlig bestemor på én og samme tid, og i slike tilfeller fremstår hun ufrivillig som den minst fordelaktig fremstilte av alle hun forteller om.