Forlagsredaktør, bibliotekar og bokhandlermedhjelper Mary Ann Shaffer rakk bare å skrive denne ene romanen før hun døde i februar. Til gjengjeld må debuten sies å være en elegant, lun og nesten helt gjennomført underholdningsroman.Brevromanen Guernseys forening for litteratur og potetskrellpaiforegår i Storbritannia. Bokens nåtid er 1946. Hovedpersonen heter Juliet Ashton og har slått seg opp som forfatter på en samling av humoristiske avispetiter hun skrev i krigsårene. Hjemmet hennes i London ble bombet, hun trives ikke i det nye og turnerer land og strand rundt mens vi følger hennes brevveksling med forlegger, agent og noen få venner.Plutselig dukker det opp brev fra en litteraturinteressert grisebonde på Guernsey, der tysk okkupasjon holdt befolkningen helt isolert i fem år. Det bonden forteller om livet på kanaløya under krigen, vekker Ashtons, og leserens, interesse. Hun kommer i brevkontakt med flere og flere blant øyfolket. Gjennom brevene trer bildet av et annerledes samfunn frem, med mennesker som bearbeider traumer, men også av et sted med originaler, oppriktighet, overlevelsesvilje og opplevelseshunger.Boken er av den sorten det er godt å ha i strandbagen, i tursekken eller i håndbagasjen på fly: Hyggelig lesning der en blir kjent med mange varme menneskeskikkelser på den halvt nære, halvt skjulte og spenningsskapende måten som er brevromanens egen. Det forblir riktignok for uklart hva slags litteratur hovedpersonen egentlig skriver på, og slutten på boken blir for forutsigbar til å holde spenningen. Men lesere som er interessert i historie, og de som vil bevare troen på at mennesker kan finne sammen og ta vare på hverandre i varme, tolerante og passe spennende små samfunn, vil kunne ha en fin stund med denne romanen.Sarah Selmers oversettelse er uten de lytene oversettelser fra engelsk for ofte skjemmes av.