• Forventningene er høye til Lars Saabye Christensens oppfølger. Her mottar forfatteren Den Kongelige Norske St. Olavs Orden i 2006.

    FOTO: LISE ÅSERUD

Kim Karlsen på nye eventyr

Når vi lesere trygler og ber om å få vite hvordan det egentlig gikk, er det slett ikke sikkert vi vet vårt eget beste, skriver Aftenpostens anmelder.

«Bisettelsen»
Jeg skal anmelde Lars Saabye Christensens oppfølger til Beatles og Bly, og klager høylytt til familien over hvor vanskelig det er.Sønnen min på 10 år spør meg hvor lang anmeldelsen skal være, og jeg svarer 4500 tegn. – Kan du ikke bare skrive 4500 utropstegn, da, sier han, og smiler fornøyd over å ha funnet den opplagte løsningen på mors problem.Og når jeg tenker over det, er det egentlig ingen dårlig løsning 10-åringen serverer, for både Bisettelsen i seg selv og trilogien den inngår i, er av mange grunner verdt adskillige utropstegn, selv om 4500 antagelig er litt i overkant.

Risikosport.

Å skrive oppfølgere er, som Saabye Christensen selv sier det i et intervju, en litterær risikosport. En ting er at publikum har forventninger forfatteren umulig kan innfri, en annen at bok nummer to eller tre ofte fremstår som en matt etterligning av den første. Så når vi lesere trygler og ber om å få vite hvordan det egentlig gikk, er det slett ikke sikkert vi vet vårt eget beste.Og til dem som eventuelt måtte ønske seg en ny Beatles, er det bare å si: Glem det! Både i form og stil er deler av Bisettelsen fundamentalt forskjellig fra de to foregående romanene i trilogien, og i det store og hele kan ikke Saabye Christensen beskyldes for å kopiere seg selv. Like fullt er årets bok uhyre tett vevd sammen med sine forgjengere, og det mest presise er kanskje å si at forfatteren mikser elementer fra både Beatles og Bly til en cocktail der vi kjenner igjen noen av ingrediensene, samtidig som de fremstår som mye mer ekstreme enn i de tidligere utgivelsene.

Kim og Chaplin.

Selve åpningskapitlet i romanen heter «THE END», og dermed griper den tilbake til Bly. Boken fra 1990 slutter nemlig med at Kim Karlsen går på kino og ser avslutningen av en Chaplin-kavalkade, som på klassisk stumfilmmaner munner ut i nettopp «THE END».

Tittelen på åpningskapitlet antyder at også Bisettelsen har klare paralleller til stumfilmtradisjonen, og at Kim, på samme måte som i Bly, må sees som en blåøyd og snublende Chaplin-figur som både klarer å vikle seg inn i de mest umulige situasjoner og komme seg ut av dem.

Den fjerde januar 2001 ser situasjonen unektelig heller mørk ut idet hovedpersonen våkner opp på et hotellrom i Sortland og hverken har tenner eller hukommelse intakt. Som fortelleren så presist formulerer det: «Han var på de innerste rillene.» Det eneste han har å orientere seg etter, er en syvende sans og et diplom som tilhører Sortland kino, og dermed begynner en halsbrekkende og burlesk reise gjennom tid og rom – Kims egen Magical Mystery Tour, for å bruke en av romanens utallige referanser til de fire fra Liverpool.

Kim og Dante.

Denne delen av utgivelsen ligner lite på noe jeg har lest av Saabye Christensen tidligere. Handlingsforløpet i seg selv er relativt surrealistisk, og fortelleren, som jeg for spenningens skyld ikke skal si for mye om, svinger seg mellom det høye og lave og varter opp med snodige ord, aforismer, kontraster og antiteser. Kim hører for eksempel «palmene suse i den arktiske heten.» Samtidig skriver teksten seg opp mot kjente verk i europeisk litteraturhistorie. Hovedpersonen går på mange måter i Dantes fotspor, og de magiske og mystiske opplevelsene hans fremstår som elementer i en klassisk erkjennelsesroman.

Boken består imidlertid av flere teksttyper, og opererer med ulike fortellere. I enkelte partier er vi tilbake til den tiden Beatles omhandler, og her griper forfatteren direkte inn og utvider bildet han ga oss for snart 25 år siden. Om det egentlig tjener romanprosjektet generelt og Beatles spesielt, er jeg likevel usikker på. Disse kapitlene gir oss riktignok en annen forståelse av Kim Karlsen, men samtidig fremstår de nettopp som en kopi av noe Saabye Christensen har skrevet tidligere.

Hellig vennskap.

Bisettelsens – og trilogiens – store styrke er uansett fremstillingen av vennskapet mellom de fire guttene fra Skillebekk. I den siste boken er det riktignok år og dag siden de har hatt kontakt, men som Kim skriver i et kort til Sebastian: «for vi er fire fremdeles, ikke sant». Måten romanen demonstrerer dette på, er kort sagt følsom og forstandig og full av kjærlighet, og slik munner den ut i en vakker påminnelse om at All you need is love.

ANNE MERETHE K. PRINOS

Hva forventer du av Lars Saabye Christensens nye roman? Si din mening i kommentarfeltet under!

Kommentarer

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid

Siste fra seksjon