Vigdis Hjorths siste roman er utformet som en etterlatt, fiktiv selvbiografi, fortalt i nettopp tredje person entall, der hovedpersonen har det pseudonymaktige navnet Hulda Kråkefjær. Hun har endt i fengsel med en lang voldsdom, etter å ha kjørt livet sitt i grøfta i lang tid. Hulda har doktorgrad i filosofi og kommer fra et vellykket hjem, men er ute av stand til å ta valg som kan gjøre henne lykkelig. I forsøket på å forstå hvorfor det går så til de grader til helvete, følger romanen henne fra oppvekst som den ikke-konforme, halvkunstneriske ungen i et hysterisk konformt femtitallsnabolag, gjennom kjærlighetsreiser på Balkan og under bordet på brune puber. Hvor mye er det mulig å velge sitt eget liv?

Spenningsfelt.

Tredje person entall skildrer en hovedperson som i ekstrem grad definerer sin egen verdi ut fra andre menneskers blikk. Mest bestemmende er det klamme forholdet til en barnslig, krevende mor, som er fullstendig innvokst i datterens samvittighet. Senere er det de dårlige relasjonene til menn som preger boken. Hulda befinner seg i umulig spagat mellom et desperat, skamfullt behov for bekreftelse og et like stort behov for ukontrollert rus, skandaler og destruktivitet. Forsøkene på å leve med begge deler skaper et effektivt spenningsfelt i teksten, selv om det blir lite lystig for hovedpersonen selv.Vigdis Hjorth er en eksepsjonelt god forteller. Hun skriver klart, skarpt og klokt, underholdende og skremmende presist. Hjorth har en evne til å fange situasjoner og erfaringer i språk som gjør at man sitter og tenker: akkurat sånn er det. Romanen lykkes likevel ikke på alle områder. Tredje person entall blir omstendelig og utmattende i perioder. For mange jobbseminarer, utenlandsreiser og mannlige bekjentskaper blir presentert og forsvinner igjen, uten å fungere som annet enn unødvendig understrekning av poenger. Personene rundt Hulda blir også i overkant karikerte og enkle - spesielt er mannsskikkelsene gjort med raske, endimensjonale strøk, som ikke gir grunnlag for å forstå hvordan hun kan hente så mye selvfølelse fra oppmerksomheten deres.

Ensomhet.

Likevel står portrettet av Hulda igjen som urovekkende og godt. Hun er hverken noe offer eller noe tragikomisk alkoholisert kvinnemenneske som ikke kan tas på alvor. Hjorth klarer å gjøre historien hennes til spørsmål om grunnleggende menneskelig savn, behovet for å bli elsket og sett. Det er også interessant å se hvordan selve fortellerstemmen forandrer seg gjennom romanen. Beskrivelsen av Huldas oppvekst og ekteskap er svart underholdende satire, fortalt med tilbakelent distanse. Men jo mer hovedpersonen nærmer seg avgrunnen, jo tettere og mer personlig blir fortelleren. Tredje person entall er ingen hyggelig bok. Den rører ubehagelige ting, fordi det ikke gis noen klare svar på hvordan et liv kan gå så galt, og den formidler en total og knusende ensomhet der håp og fellesskap er langt utenfor rekkevidde. Trøsten Vigdis Hjorth gir leserne sine, ligger kanskje i selve skrivingen, at erfaringer kan formuleres, formidles og gjenkjennes av andre, selv om de ikke kan forstås i tide.