Hovedpersonen i debutromanen Vikariatet, André HP, har en HF-utdannelse ingen arbeidsplasser har bruk for, og befinner seg i en evig strøm av svimmelt kjedelige vikariater på ulike kontorer. Hva han egentlig jobber med på sin siste arbeidsplass, får vi aldri vite, og han vet det knapt nok selv. Men uvanlige ting begynner å skje - bindersene hans staver ord av seg selv, kaffemaskinen leser tankene hans, og PC-en begynner å føre samtaler med ham. Det er selve Kontoret som snakker til ham, selve kontorarbeidets sjel.

Upersonlig.

Det er lett kafkaske overtoner over Vikariatets beskrivelse av norske arbeidsplasser. Boken fremstår både som en kritikk av, og et forsøk på å begripe, mekanismene i det midlertidige arbeidslivet, som kjennetegner stadig flere bransjer. Her er det et vikaravhengig og avpersonifisert moderne arbeidsliv, der mennesker er utskiftbare på et blunk og bare eksisterer i kraft av de komplett unyttige funksjonene de fyller. Forfatter Atle Sperre Hermansen er stipendiat i filosofi, noe som gjennomsyrer boken mer og mer når Andrés jobb utvikler seg til å beskrive arbeidets verdensbilde for Kontoret, å tegne opp arbeidets anatomi og mytologier.

Observasjon.

AS Hermansens debut viser fra første øyeblikk en overbevisende selvsikkerhet og slagferdighet i språket. Observasjonene hans er av og til så gode at det er en fryd å lese. Når romanen er på det beste, beskriver den absurditeten i det søvnige, meningstappede kontorvikarlivet i et språk som er fantasirikt, lidenskapelig og fullt av sterke metaforer, og får denne motsetningen til å fungere svært godt.

Springer.

Likevel er utgangspunktet for romanen bedre enn gjennomføringen av den. På vaskeseddelen blir Vikariatetkalt "en svært underholdende roman". Det synes jeg ikke den er. Boken har mange svært underholdende partier, men som helhet blir den utmattende pratsom og småkjedelig. Hadde denne teksten vært komprimert til 200 sider, ville jeg kanskje vært fullstendig solgt. Men flyten og oppbygningen er ikke god nok til at leseren virkelig blir trigget og nysgjerrig. Romanen springer så mye mellom samfunnskritikk, fantastiske elementer, lange filosofiske tankerekker, samlivsproblemer og situasjonskomikk, uten å greie å knytte elementene helt sammen eller få leseren hektet på dem, at man har mer følelsen av å kjempe mot teksten enn å bli invitert med inn i den. Likevel kan det bli svært interessant å følge AS Hermansen fremover. Debuten har den ubestemmelige følelsen av noe særegent som Idol-dommerne ville kalt x-faktoren, til tross for at det er endel "darlings" her som bør tas livet av til neste gang.