Jeg vet ikke hva fagmedarbeiderne i Aschehougs og Gyldendals lille norske leksikon og Caplex sier til at utklipp av deres artikler går inn som en vesentlig del av Sarah Selmers nye diktsamling. Men det var en gang noe som het «ready made» i kunsten (Marcel Duchamp introduserte den i billedkunsten på 1920-tallet), i litteraturen har bl.a. Adrian Henri og Cordelia McGuire utnyttet mulighetene med saks og lim – slik også en rekke norske forfattere gjorde det i sitt opprør mot den rådende «modernismen» på 1970-tallet (ofte som såkalte collagebøker, Rolf Sagen f.eks.).
Fotnoter og øyenlidelse.
Sarah Selmer limer inn sine utklipp i form av fotnoter til egne tekster. Det er en god, om ikke helt original, idé (det er etter hvert blitt ganske mange norske forfattere som er kommet ut fra bibliotekene med fotnoter).
Men det viktige spørsmålet blir om forfatteren makter å formidle eller bevege med sitt språkverk.
Og det gjør Sarah Selmer i flere av tekstene (det blir nokså meningsløst å operere med begrepet lyrikk her): Det er først og fremst i skildringene av øyenlidelse, antagelig en øyeoperasjon, hun gjør inntrykk. Som i debutboken kretser hun om det fysiske, om kroppsfunksjonene, her går hun bare mye lenger i å nærme seg et «vitenskapelig» språk, både gjennom de før omtalte fotnotene og ved flittig bruk av fremmedordboken.
Presis beskrivelse
. Det er ofte vanskelig å avgjøre hva som gjengir drøm og hva som er denne fiksjonens «virkelighet»: Sansninger, drøm, minne og tanke glir ofte sammen – også i de enkelte tekstene – og formidler (ofte ubehagelig) syn, hørsel, lukt og også følelse til leseren. Det er de nøyaktige beskrivelsene av det fysiske, også lyset er fysisk, sårene, kuttene, tårekjertlene, som beveger når de settes opp mot det erkjennende/opplevende individet som noen ganger er «jeg», andre ganger «du».
Syn og språk
. Boken «handler» ikke så mye om en øyenlidelse og operasjon som om forholdet mellom språk og vår evne til å se klart. Utgangspunktet synsforstyrrelse, inngrep og midlertidig mørke blir til en undersøkelse av forholdet mellom dette og våre forestillinger, bilder, tolkninger, minner. Også våre oppfatninger/bilder gjennom tårer, i feil brytning mot netthinnen, i søvn og halvsøvn er en del av den «granskningen» som tekstene er uttrykk for.
Konsekvent
. Brytningsanomaliene er et usedvanlig konsekvent gjennomført komposisjon. Men fotnotemassen er overveldende, og virker etter hvert irriterende maniert. Da er det større utfordring i formuleringer som «nå ligner gravemaskinene døde dyr, på rekke og rad står de der, stivnet i en bevegelse» og «denne lukten av søvn, sovesalslukten» (s. 46. og 47).
Noen steder i boken finner vi setninger i anførselstegn, men om dette er ekte sitater er uvisst.
F.eks. i en tekst om åndedrettssystemet, oksygen, luft og kropp på s. 34, der vi via ordene om pust og luft føres over i begreper som lydbølger og lysbølger, «inn under huden, ’hvem lytter egentlig, i dette enorme kommunikasjonssystemet?’» Ja, hvem lytter? Dette er et spørsmål som ellers trenger seg på mer ved et fravær enn nærvær i denne «dikt»samlingen, som til tross for forfatterens overdrevne fotnotebesatthet og stundom til det kjedsommelige flinkhet i gjennomføringen av det som en gang ble kalt litterært prosjekt, også lugger skikkelig.
