Etter kortprosasamlingen Raud og frå seg debuterer Siri M. Kvamme som romanforfatter. Vinterhjerte er et tett, svart kammerspill om hvordan en tragedie forrykker forholdet mellom fire mennesker. Ekteparet Liv og Endre får familielivet splintret da Endre rygger over datteren Marte i en ulykke. Liv innleder et seksuelt forhold til mannens bestevenn Egil. Hennes søster Lea er fast tilskuer til livet deres og prøver å komme nærmere Endre.

Vondt.

Vinterhjerte er en sjeldent god beskrivelse av sorg. Den er så presist og nakent fortalt og så skjærende vond at man får pusteproblemer. Kvamme er ikke redd for store ord, men hun vet hva de er verdt og når de skal brukes. Hun bygger opp et stumt, fortvilet skrik i teksten, gjennom sterke poetiske bilder og en realisme som aldri skåner leseren. Sexskildringene, derimot, nærmer seg det melodramatiske, også fordi jeg sliter med å tro på elskeren Egil. At Liv er i fritt fall og søker ekstremiteter er fullt forståelig, men jeg savner å vite hva som driver en fyr som er skruppelløs nok til å ville ligge med bestekompisens kone i begravelsen til ungen hans.

Forgiftet.

Men Kvamme skaper ellers personer man føler dypt med, og hun har et svært godt språklig grep om de spente relasjonene mellom dem. Det gjelder særlig det forgiftede forholdet av hat, sorg og kjærlighet mellom Endre og Liv, men også mellom to søstre som er fremmede for hverandre. Lea er en snylter, som nærer seg gjennom å betrakte andres liv, og betegnende nok er det hennes blikk som rammer inn romanen. Vekslingen mellom hennes og Livs synsvinkel lager en interessant dynamikk. Vinterhjerte har få glimt av håp, men den har refleksjoner rundt det å bli sett, elsket, tilgitt, som gjør at den etterlater et søkk i magen og kjennes meningsfylt og viktig.