«Vi håpar at det uunngåelege vil vise seg ikkje å stemme/og dette håpet blir gong på gong knust», skriver amerikanske Juliana Spahr et sted i denne diktdagboken, hvor hun fra sitt hjem på Hawaii skriver om terrorangrepet 11/9 og om krigføringen i etterkant.

Da Spahr gjestet Oslo Poesifestival i 2005, gjorde hun inntrykk ikke bare med en medrivende opplesning fra This connection of everyone with lungs, men også ved at hun med stor tålmodighet satt blant publikum og strikket seg gjennom det meste av en hovedsakelig skandinaviskspråklig, for henne uforståelig festival.

Koblinger.

Som ved strikking arbeides det i denne boken med visse mønstre av repetisjon og utvidelse, og diktene tar for seg en opplevelse av å være forbundet med og avhengig av alle andre: «Når eg snakkar om åleine, snakkar eg om at noko åleine ikkje finst ...» Alle er koblet sammen av den luften som er vår livsbetingelse, men også via de nyhetsmeldingene som sendes gjennom den. Til tross for den trygge avstanden fra krigshandlingene griper krigen inn i hverdagen, i selvforståelsen, i skrivingen.

Kjærlighet.

Den personlige henvendelsen som preger boken rettes ikke til én «beloved», men til flere «beloveds», «elskeder», et mangfoldig du som i gjendiktningen kalles «mine kjære» (og dermed gir et mindre erotisk, mer familiært inntrykk). Spahr formulerer og reflekterer omkring et umulig ønske om å utvide den private kjærligheten til å omfatte alle: «... medan vi trur at vi ønskjer å tru at vi alle bur i éi seng i / jordatmosfæren, er senga vår like fullt berre vår seng og / ingen andre si og vi fattar ikkje korleis vi kan få ende på / dette.»