–Bygdegutten som ble verdensevangelist og medieyndling, var og ble på mange måter en outsider og et uregelmessig verb i Kristen-Norge, heter det i den mest nøkterne artikkel i en bok som samler artikler og intervjuer om predikanten Aril Edvardsen, som døde i september i fjor.

Det må være å håpe at det kommer flere; det kunne utvilsomt være behov og interesse for en edruelig biografi over denne mannen som her blir fremstilt som på sitt vis og i Jesu navn å ha erobret verden og bli den mest berømte nordmann utenfor landets grenser. Det vi har fått er en panegyrisk samling med beundrende tekster som uten skrupler, og sannsynligvis i strid med hans egen selvforståelse, fremstiller ham som en mann hvis eneste mulige svakhet var at han brukte for mye salt på maten. Ellers er det bare rom for beundring over hans innsats, hans arbeidskapasitet, hans kunnskaper og innsikt. Det hevdes eksempelvis at han «leste det meste som finnes av arkeologisk litteratur». Det pøses på med seierssikre, enorme tall om hans virksomhet som predikant, forfatter og misjonsorganisator og som når ut til flere «land og republikker» enn det er medlemmer i FN.

Den velmente boken, med bidrag fra statsministeren, stortingspresidenten og en statsråd i tillegg til mer eller mindre ukjente skikkelser innenfor den mangfoldige pinsebevegelsen, er til innvortes bruk – noe som blant annet fremgår av språket og av at man tar for mange fakta som allment kjent. Boken er velegnet som en minnebok for beundrere, og Aril Edvardsen hadde mange slike. Med god grunn.