Da Faïza Guène (f. 1985) debuterte med bestselleren Kiffe, kiffe i morgen, ble det gjort minst to oppdagelser: Det at hun var et ungt talent, og at forstedene i Frankrike nå hadde fått sine egne heimstadsdiktere.

Boken var et knyttneveslag innpakket i svart humor, og et realistisk innblikk en tenårings tøffe liv.

Økonomisk usikkerhet, det vanskelige ansvaret for en aleneforelder og drømmer, var den første romanens omdreiningspunkter. Også her er hovedpersonen en ung kvinne, denne har ansvaret for den uføretrygdede alenefaren fra Algerie, kalt Sjefen, og lillebroren Foued på 15.

Romanen åpner med at hovedpersonen står i kø for å få fornyet oppholdstillatelsen. Frankrikes nye utvisningsmål henger over Ahlemés hode som en giljotin, og truer med avskjære henne fra det livet hun prøver å skape. Strøjobbenes usikkerhet og politiets honningfeller koker ned til et spørsmål om hva slags liv en slik politikk medfører.

Uklar

Tonen i boken er trassig, blir rasende når Ahlemé finner falske merkevarevesker og penger under brorens seng, men mykner opp da serbiske Tonislav dukker opp.

Selv om hovedpersonen sliter mellom behovet for å være vill og forelsket på den ene siden, og ansvarsbevisst på den andre, svikter stemmen. Den vakler, gjentar seg selv og er insisterende håpløs, noe som resulterer i et litt uklart og upålitelig bilde av Ahlemé. Dette, og de mange likhetene med forrige roman, svekker prosjektet noe.

Guènes portretter av forstadens kasus minner på mange måter om Wladimir Kaminers Berlin-bilder, eller Et öga rött av svenske Jonas Hassen Khemiri. Det er svart og det er lattervekkende.

Som når den senegalesiske naboen Papa Demba fyker inn døren, og kaster seg over leksikonet for å finne ut betydningen av politiets spydige slengbemerkning. Matematikkprofessoren blir fryktelig skuffet over politiets kreative evner når han finner ut at «gibbon» betyr ape.

Nydelig.

Boken bærer en nydelig tittel som viser til brustne drømmer om frisørjobb i New York, eller Zidanes fotballkarrière, men også til nostalgien om det utopiske hjemlandet. Disse drømmene vil vekke gjenkjennelse hos mange nye nordmenn.

I Thomas Lundbos upåklagelige oversettelser burde Guènes romaner derfor være gull for norsklærere som søker lesestoff til sine boktrøtte elever.