Anna Bache-Wiig er skuespilleren som også er forfatter, og godt er det. For anmelderne har til nå likt hennes foregående to romaner, Sommernattsdrømmen og Det aller fineste. Varemerket hennes er blitt velskrevne romaner, gjerne om sin egen generasjon, og Lasses Hus er intet unntak.

Det åpner med en begravelse i Oslo. Jazzsangeren Liv er død, og det har kun fått en notis på Aftenpostens kultursider. I begravelsen sitter lystløgneren Eva, og betrakter en ukjent mann, Arne styrte ut av kirken. Noen burde gå etter ham, tenker Eva, uten å vite at deres liv snart skal flettes sammen på finurlig vis. Arne var Livs ekskjæreste og fremstår for denne anmelder som en irriterende selvopptatt kjiping, mens Eva som var Livs snopbesatte venninne har en The Office-pinlig opptreden.

De handler begge ut ifra fortiden. Arne ved å kjøpe opp dødsbo og selge avdøde menneskers minner. Eva ved å flytte til Bergen for å starte på nytt med en jobb i RESTART, et omsorgsapparat for unge mødre. Her blir Eva kjent med den trøblete alenemoren Sara som også har sine minner. Jobben viser seg å bli den sosialt dysfunksjonelle Evas besettelse, og gjennom ufine metoder finner hun ut at Arne er Saras bror.

Det er i Bergen Lasses hus står. Enslige Lasse er død, og Arne finner et pent brukt museum av et hjem, og får ideen om å selge sin generasjon 70-tallslivet. Her er vi inni kjernen av retrogenerasjons fremste paradoks. Når vi får barn kjøper vi tripptrapp-stol og Mumi-bøker, som om vi kan stoppe tiden og feste «Nei til atomvåpen»-button på jakken igjen. Nettsiden Lasses Hus blir en suksess, og kjøpt opp av internasjonal trendguru Bo Bang. Men som karakteren Marianne nedlatende spør Arne: «Anti-forbruk som forbruksvare, liksom?»

Indre dialoger i korte kapitler gir handlingen letthet, mens Evas maniske lengsel etter å føle seg betydningsfull, tilfører spenning. Boken stiller tidsriktige spørsmål ved hvilken tomhet vi må føle i oss, siden vi blir så lette ofre for både egne og andres mimring. Er det virkelig mennesker som Bo Bang som driver oss videre? «Å skrive er for meg å lete etter stemmen til personen, til kjernen,» skal Bache-Wiig ha uttalt i et intervju. Det har hun klart med bravur.