«Jeg var en ung mann, som sultet og drakk og prøvde å bli forfatter.» Slik innledet beatforfatteren Charles Bukowski sitt forord til John Fantes Spør støvet som han sørget for ble utgitt på nytt i 1979, førti år etter at den utkom første gang. Bukowski mente han i Fantes bok «hadde funnet gull på søppelfyllinga».

Fantes bok begynte slik: «Det var en kveld jeg satt på senga i hotellrommet mitt på Bunker Hill, midt i sentrum av Los Angeles. Det var en viktig kveld i livet mitt, for jeg måtte ta en avgjørelse om hotellet. Enten fikk jeg betale, eller så fikk jeg komme meg ut... Et digert problem, som krevde umiddelbar håndtering. Jeg løste det ved å slå av lysene og gå til sengs.»

Hamsun.

Disse formuleringene gir sterke minnelser om innledningen til en viss Hamsun-bok om en ung, fattig forfatter. Ikke uten grunn. John Fante var en stor Hamsun-beundrer, og hovedpersonen i Fantes bøker Vent til våren, Bandini, Veien til Los Angeles, Spør støvet og Drømmer fra Bunker Hill har båret rundt på et utlest eksemplar av Sult «siden den dagen jeg stjal den på biblioteket i Boulder».

John Fante – som ofte blir omtalt som en typisk «forfatternes forfatter» – har i disse dager omsider nådd frem til norske lesere med alle sine romaner om sitt alter ego, den unge Arturo Bandini. Sigurd Hoel var svært tidlig ute da han allerede i 1940 inkluderte den første av bøkene i sin Gule serie, oversatt av Johan Borgen. Nå har Arneberg forlag utgitt de tre øvrige.

Skikkelsen som (delvis) fører ordet i disse bøkene har et liv som ligger nær opp til forfatternes egen, på tredvetallet flytter han fra Boulder, Colorado til Los Angeles der han med skiftende hell prøver å få et levebrød ut av forfatteriet. Og ikke bare akter han å bli forfatter, han skal bli nobelprisvinner og fremfor alt en stor amerikansk forfatter. Bandini (og Fante) er sønn i en italiensk, strengt katolsk, dels dysfunksjonell innvandrerfamilie. Det ligger spenning i Fantes Bandini-bøker mellom det sosiale klassekollektivet og kunstneres individualitet. Er det noe Bandini vil, så er det å utmerke seg, bli synlig. Gjennom bøkene strømmer det en drøm om å lykkes, om å nå toppen, i tilstrekkelig grad til å gjøre Bandini til en selvopptatt, selvforaktende, overdådig skrytepave, som det er lett å mislike og bli oppgitt over. Han har mange nok svake sider til det, men Fante skildrer ham så tredimensjonalt og gjør ham så menneskelig, så levende og så sårbar at han blir en figur det blir umulig å glemme – hvis man først har oppdaget hans skaper, en av de betydeligste italienerne i amerikansk litteratur.

«Herlig talent».

En forfatteres forfatter er Fante også fordi bøkene hele tiden er opptatt av selve prosjektet å skrive. Om skrivesperre, og overveldende skapertrang: «Min tanke var å skrive en setning, en enkelt perfekt setning... kunne jeg skrive tre, kunne jeg skrive for bestandig. Men tenk om jeg ikke klarte det? Tenk om jeg hadde mistet hele mitt herlige talent?» Og mye går også galt for Arturo: «Gi meg fred, Herre,» ber han. «Form meg til noe som er verd noe. Få skrivemaskinen min til å synge. Finn sangen i meg. Vær snill mot meg, for jeg er ensom.» Ensom er han vel, og bidrar ikke så rent lite selv til denne tilstanden.

Drømmer fra Bunker Hill utkom i 1982, året før Fante døde. Da hadde han vært blind siden 1978 og hadde diktert både denne og andre bøker til sin kone. Flere av dem utkom først posthumt.

Å lese Fantes bøker er en sann svir i all sin brutale, hudløse realisme. Knut Johansen har på utmerket vis formidlet teksten til norsk.