Omfattende kunnskap, stor fantasi, utspekulerte mysterier og mange manuskripter fra oldtiden preger også denne underholdningsromanen fra Tom Egeland. Forfatteren behersker genren så fullstendig at han kan tillate seg å la det meste av spenningen være knyttet til tolkningen av manuskripter, og ikke i så stor grad skape farligheter med dramatiske konfrontasjoner føre handlingen videre.

Visst har vi en serie grusomme og rituelle mord, og visst går romanens hovedfigur og jeg-forteller, Bjørn Beltø, i fare samme hvor han går. Likevel er det faktisk slik at scener med vold og kamp først og sist er lagt til avgjørende fortidshendelser (i Roma 1970), og ikke i så stor grad rammer Beltø i hans jakt etter tekstforståelse og tolkning av et manuskript som viser seg å være tredje del av noe forskningen kjenner som «Lucifers evangelium».

Men det er selvsagt slik at en overhengende trussel finnes, og i denne romanen er den representert av en gammel munkeorden som forbereder Satans tilbakekomst og den sønn de mener han skal få, slik de tolker skriften. Etter at Beltø blir innlemmet i et stort CIA-drevet prosjekt med en hel hærstyrke til å beskytte dem, kan det meste i romanen samle seg om å følge sporene fra manuskriptene. I det forfatteren omtaler som en «gråsone mellom fakta og fiksjon, fantasi og mytologi», får vi som lesere oppleve og se ting bare eventyrdiktning av dette slaget kan tillate seg.

Spenning på flere nivåer

. Lucifers evangelium lykkes godt med å bygge opp spenningen både på et overflatenivå der vi følger Beltø og medhjelperne på flukt fra en dommedagssekt, og på et litt dypere nivå der spenningen knyttes til tolkningen av tekster og til det som faktisk blir en total ny forståelse av både engler og demoner, Gud og Satan. Underveis får vi også tanker og diskusjoner om hvordan vi alltid tolker innenfor vår tids måte å tenke og forstå på, og at vi dermed tar feil av en oldtid som var langt mer avansert enn vi er villig til å innrømme. Denne siden ved teksten er selvsagt underordnet det meste som skjer, men det er utrolig mye i romanen som avhenger av tolkning og forståelse av andres feiltolkninger for at bitene i det enorme puslespillet Lucifer-manuskriptene utgjør, skal falle på plass.

Flere tekstnivåer

. Genrelitteratur som dette har sine sterke og faste konvensjoner. Egeland kjenner alle, og utnytter dem til fulle. Her er tekster gjengitt slik de kommer ut av en dårlig skrivemaskin, håndskrevne brev, krypterte e-postmeldinger, utskrifter fra mobiltelefonsamtaler. Deler av romanen er vanlig tredjepersonfortelling, mens den sta og vrange og mistilpassede albinoen av en norsk arkeolog, Bjørn Beltø, er jeg-forteller i resten av romanen. Det er mulig at noe av det eventyrlige og fascinerende ved romaner som denne nettopp er knyttet til at en person som Beltø mot alle odds til slutt løser de fleste gåter, men det betyr ikke at han må være jeg-forteller. Uansett er Lucifers evangelium et strålende norsk bidrag til en genre som ikke bare kan karakteriseres som «spenning», men nesten må ha «eventyr» med i beskrivelsen.

HANS H. SKEI