Helene Uris nye roman er tidvis vond lesning. En far blir dømt for incest, og det er medisinske funn i døtrenes underliv som først og fremst feller ham. Dette skjer samtidig som den skandaløse Bjugn-saken preget overskriftene her til lands. Problemstillingen er så erkenorsk som den kan bli. Da man endelig bestemte seg for å ruske opp i antatt seksuell misbruk av barn, kunne man i begynnelsen ikke holde måte, men stolte blindt på den vitenskapelige ekspertisen. Det gikk over stokk og sten; potensielle overgripere ble reelle overgripere over natten, så å si. Hva dette har kostet av lidelser, er det ingen som vet. Selv om en dømt forøver skulle få gjenopptatt saken og bli frifunnet, ville det i manges øyne fortsatt hefte noe tvilsomt ved vedkommende. På den annen side: Øker antall incestofre siden underlivsfunn ikke lenger er noen sikker indikator? Omkring dette vepsebol av mistanke, skyld og uskyld har forfatteren spunnet en dristig og rett på sak-fiksjon, som fortjener stor ros, både for mot og gjennomføring.

Glissen deltagelse.

Da Karsten Wiik bisettes, teller fremmøtte i kirken få sjeler. Man vet ikke om han er død ved en ulykke eller om det dreier seg om selvmord, men det er ikke avgjørende for den glisne deltagelsen. For 14 år siden ble han dømt til to års fengsel for å ha forbrutt seg mot sine to små døtre, Elise og Henriette, men nå har hans advokat fått ja fra gjenopptagelseskommisjonen. Henriette, den yngste, tror ikke lenger at faren har gjort henne noe, men Elise mener fremdeles å huske klart «en enorm skygge som dekker hele døråpningen». Henriette møter og samtaler med faren, men Elise lar seg ikke bevege. Hun nekter nå i tillegg å ha samkvem med søsteren, enda de står hverandre svært nær. Endog moren deres, Marianne, som satte det hele i gang, primært fordi han vedgikk utroskap, er begynt å tvile på Karstens skyld. Og bak det hele virker juristen Edvard Frisbakke, nå en mann i sitt nittiende år. Det var han som oppmuntret Marianne til å kontakte medisinske myndigheter og politi. Han førte selv rettssaken mot Karsten med stor lidenskap, og tvilte ikke et sekund på mannens uomtvistelige skyld.

Justismord.

Men nå skjønner han at han kan ha foranstaltet et justismord, og han er renhårig nok til å be Karsten anke dommen. Hans bekjente nådeløshet når retten behandlet sedelighetssaker, hva enten han arbeidet som dommer eller aktor, har bakgrunn i en traumatisk hendelse han opplevet som 16-åring. Her synes jeg forfatteren hadde stått seg på å unnlate å gjøre ham til et slags kasus. Ulykken var at strengt saklige jurister stolte blindt på legene.

Helene Uri har uansett skrevet en gripende bok, uten noen gang å falle i sentimentalitetsgrøfta.