Samtidig som Kjartan Fløgstad høster overstrømmende anmeldelser i Frankrike for romanen Grand Manila (2006), smeller han et nytt episk styrkeløft i bordet. Grense-Jakobselv er en historisk roman som starter i 1929 og føres frem til 2008, med en avslutning denne anmelder aldri har lest maken til. Så kan nøkterne hjerner hevde at den går ut over enhver realistisk ramme. Tja, men ingenlunde ut over en nådeløs forestillingsevne. Foran angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941, ble soldatene lovet fra prestemunn at «vi vil bli rensa i ei Jordan-elv av blod. Amen.» Fløgstads nye roman er preget av et fond av nærhistoriske kunnskaper, idékraft og en særegen språklig tyngde han er alene om i dagens norske litteratur. At han samtidig så å si kombinerer menneskelig varme med besk ironi, sier det meste om hans stilsikkerhet. Lei av krigsbøker? Dette er noe kvalitativt mye mer.

Personmylder.

På kolofonsiden gjør forfatteren gjeldende at «Historiske personar er historiske. Oppdikta personar er oppdikta». Akkurat det er jo ikke overraskende, men med det sanne mylder av personer, norske og tyske, som opptrer i handlingen, er det umulig å skille fullt og helt mellom fiktive og virkelige. Boken har to jeg-fortellere: Tyske Otto Nebelung fra småborgerskapet, som under krigen føyde til von mellom for- og etternavn, gikk på gymnas i München i 1929, og norske Alf Magnus Mayen, Bærumsgutt som ble født i slutten av krigsårene, og som forbinder arbeidere med «ulydane frå folkedjupet». Fløgstads kjente lek med navn får også her uttrykk. Faren er den ustraffede krigsprofitøren Jan Mayen (helt til Alf Magnus får annen beskjed da han fyller 21 år), og moren heter Äida Wiik af Pettersen; hun er mester i å snu kappen etter vinden. At Alf Magnus blir gift med Henny Onstad, klinger også fortreffelig i sammenhengen. Forfatteren beveger seg mer henimot blødmestadiet da han forteller om den norske sangstjernen Trine, som gjør lykke i Spania. Hun antar naturligvis kunstnernavnet La Trine.

Stilfull brutalitet.

I bokens åpning blir Dr. Dr. Hon. Paul von Damaskus gravlagt i Nord-Tyskland. Både Otto Nebelung og Alf Magnus Mayen er til stede. Den begavede Paul, fra det «høgt danna kulturborgarskapet», har både gjennom gymnasår, førkrigstid og krigstid vært Ottos mentor; begge har juridisk utdannelse. Det samme har Alf Magnus, som gjør karrière i overvåkingspolitiet. Nå driver han blant annet med «den særs påkravde revisjonen av verket Tussmørketabell for Skandinavia». Sadisten og overmennesket Paul er vanskelig å finne noe forsonende ved, Otto stiller seg imidlertid noe forbeholdent til de nazistiske bokbålene. Men ikke altfor lenge. På slutten av mellomkrigstiden uttrykker han begeistring over forholdene i Berlin, «prega av mondent byliv, stilfull brutalitet og elegant fanatisme.» Og alt dette skjer i samsvar med lovreglene for rettsstaten (hvis man er av tysk blod). NSDAP er i mangt et akademikerparti, og hos de filosofer som er verdt å lese, ligger nazismen i kim, hevdes det. Under Wannsee-konferansen, da den endelige løsning på jødeproblemet ble bestemt, hadde åtte av femten deltagere doktorgrad. Forfatteren avviser med andre ord at nazismen utelukkende var et anliggende for plebeiere og pøbler.

Forfatteren utnytter sine steds- og tidssprang på fornemt vis, både for å understreke poenger og fintføle utviklingstrekk. Hva som gjør sterkest inntrykk under lesningen av Pauls drap under forhør på Victoria terrasse og av Alf Magnus’ motbydelige overvåking på Kirkenes, er en smakssak. «Statsfiendtleg fredsaktivisme» er i hvert fall en vederstyggelighet. Og loven er vel klar? Alf Magnus skjønner imidlertid hvor det bærer hen da stortingsmann Berge Furre blir overvåket, men det skjønner ikke tre navngitte embetsmenn. Og dette er nær norsk historie. Det samme er debatten om Stay Behind-gruppene. Det arrangeres et møte i Italia i 2007, og her blir visse organisasjoner berømmet: «Dette er personar med ei nesten biologisk drift til å drepa kommunistar.»

Kollektiv nazirus.

Det er forbløffende hvordan naziforbrytere kommer til ny makt og heder i Forbundsrepublikken. Det sitter nazister i rettsapparatet og avnazifiserer andre nazister, og personer hjemfalne til straff for udåder i krigsårene blir gjerne frikjent med merkelappen «utilreknelege i gjerningsaugneblinken», fordi de handlet i kollektiv nazirus. Rehabiliteringen skyter fart omkring 1950, og i disse kretser er «Nürnberg verre enn Auschwitz».

I tillegg til alt annet serverer Kjartan Fløgstad godt sette og fint formulerte naturbilder fra Sør-Varanger, mens utbombede tyske byer i 1945 slående betegnes som «ein samanhengande angstkulisse». Bokåret er fremdeles ungt, men det skal skrives overmåte godt for å overtrumfe Grense-Jakobselv som årets norske roman.