En avvisning av livet

Å skrive om tekst er som å bygge om arkitektur, for å parafrasere Elvis Costello. Mario Vargas Llosas bidrag til genren er bygd opp som en serie brev til en yngre skrivende, som vil ha et innblikk i hvordan den peruanske tungvekteren tenker om sitt fag.

Brev til en ung forfatter er ikke et skrivekurs. Her er ingen tips til hvordan man kan komme seg rundt skrivesperrene, eller hvordan man kan skrive disposisjoner og tankekart. I stedet gis det rom for begreper som kan fange større elementer og bevegelser i en tekst.

Hyller sine helter.

Brevgenren gir Vargas Llosa anledning til å være forfriskende subjektiv. Hans store helter Faulkner og Flaubert hylles gjentatte ganger, mens Robbe-Grillets nyromaner presenteres som «drepende kjedelige». Vargas Llosa skriver selv i en noe opphøyd stil, og hans inderlige forhold til mange av tekstene han refererer til som eksempler kan være vanskelige å følge for en som ikke sitter med den aktuelle romanen foran seg. Rett som det er tenkte jeg at hele brevgrepet blir noe tvungent og pretensiøst. Tittelen spiller blant annet på Rilkes Brev til en ung poet, også det et usjenert trekk.

Stephen Kings Om å skrive kan fungere som en fin motvekt, med sin nesten frekke jordnærhet.

Inspirerende.

Brev til en ung forfatter omtaler skriving som en nærmest revolusjonær øvelse. At skriving er en «avvisning og kritikk av livet som det er», er ikke det første man venter å høre fra en forfatter som ofte har brukt virkelige hendelser som utgangspunkt og skjelett i sine tekster. Vargas Llosa har også senere endret synspunkter her, og stilt seg tvilende til den opprørske sprengkraften i litteratur. «Brev...» opprører nok ikke så mange, men kan opplyse og kanskje også oppmuntre både skrivende og lesende.