"Hennes arkitektur viser stor innlevelse og dyktighet uten å være grensesprengende", skriver professor Elisabeth Tostrup i boken om arkitekt Wenche Selmer (1920-1998). Den påtagelige beskjedenheten overfor en av våre mest betydelige kvinnelige arkitekter må forstås som en pussig forpostfektning mot geni- og heltedyrkelsen i det mannsdominerte arkitektfaget. Hvorfor velger en kvinnelig professor å vektlegge dette aspektet når hun skriver om en kvinnelig arkitekt? Vel var Wenche Selmers produksjon begrenset og oppdragene konsentrert rundt relativt beskjedne boliger, men både boken og de veldokumenterte byggene viser at denne arkitekten har satt vesentlige spor etter seg.

Studentopprør

Allerede som 25-åring var alenemoren og arkitektstudenten fra bygningslinjen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo blant initiativtagerne til det såkalte "krisekurset" (Kurset for krigsrammede arkitektstuderende), som senere skulle bli til Arkitekthøgskolen i Oslo. Uforvarende ble hun også inspirator for et studentopprør ved École de Beaux Arts i Paris idet hun viderebragte erfaringene fra "krisekurset"-der elevene selv valgte sine lærere.Wenche Selmer sto også opp overfor juryen for Treprisen da de i 1969 ville gi Treprisen til ektemannen Jens Selmer, for hus som enten var tegnet av henne eller i samarbeid med mannen. Det endte med at arkitektparet delte prisen. Også som førsteamanuensis ved Arkitekthøgskolen i Oslo hadde hun et solid grep om eget virke. Det viser ikke minst sitatet fra en artikkel i Arkitektnytt, skrevet av Selmers tidligere studenter Jan Olav Jensen og Carl Viggo Hølmebakk: "I den perioden Wenche Selmer var fagområdebestyrer på Bygg 1, var hun for oss-ved siden av Sverre Fehn og Christian Norberg-Schulz-en av skolens tre ubestridte faglige autoriteter".

Sterk sensibilitet

Boken om Wenche Selmer er todelt, med en gjennomgang av livsløpet og et 44-årig virke som arkitekt og en presentasjon av 14 utvalgte bygg fra en samlet produksjon på omtrent hundre, såvel fritidshus på fjellet, i skogen og ved sjøen som eneboliger i og rundt Oslo.Fraværet av dype fortolkninger fra forfatterens sidekompenseres av innsiktsfulle beskrivelser. Vi får et mangesidig bilde av en arkitekt som besitter praktisk sans utover det ordinære, samt sterk sensibilitet overfor miljø og omgivelser. Grundig skolering innen modernismens internasjonale strømninger og en forkjærlighet for funksjonalismen, førte i Selmers tilfelle til en ikke-dogmatisk og fleksibel holdning. Hvert oppdrag ble behandlet for seg, og løsningene var unike og ofte svært ulike. Vesentlige fellestrekk er en konsekvent benyttelse av norsk treverk og planløsninger som er velutnyttede på en både vakker og praktisk måte. Selmers formsikre hus representerer et oppgjør med hjemmet som fasade og integrerer ulike aktiviteter i åpne og økonomiserende løsninger. Elisabeth Tostrup har valgt å bruke ordet omtanke som samlende begrep for de kunstneriske, menneskelige, tekniske og økonomiske sidene ved Wenche Selmers arkitektur. Boken evner å få frem den betydning arkitekten tilla slike sammenhenger. Et kyndigere elementært forlagsarbeid ville gitt teksten mer flyt.