Det er ti år siden antologien Fittstim kom ut i Sverige. Boken fungerte som en «usensurert frisone, en aggro-ventil», ført i pennen av unge kvinner med «tøff i trynet»-holdning. Med engasjerte, personlige historier viste de at den reelle likestillingen fortsatt var langt unna. Fittstim tente en ny feministisk ild, og engasjementet smittet over på norske jenter som igjen samlet sine erfaringer i feministantologier som Råtekst, Matriark og Feminisjon.

Mindre sinte.

Hva har skjedd siden da, spør Glitterfitter. Jo, aller først at den nye generasjonen feminister velger å kalle seg nettopp for glitterfitter. Der en tittel som Fittstim maner til opprør, samhold og bevegelse, indikerer Glitterfitter et slags brudd; glasurgenerasjonenes feminister er ifølge redaktørene Sigrid Bonde Tusvik og Gunnhild Magnussen mindre sinte, men mer jålete og karrie`rebevisste. De kan ikke samles under en felles parole, annet enn at de er unge, sterke og selvstendige. De fleste er da også individorienterte heller enn å bekjenne seg til et kvinnelig kollektiv. Gjennomgangstonen er at «ingen kan stoppe meg fra å gjøre hva jeg vil og nå så langt jeg vil».

Friksjonsfri.

Med undertittelen «Helt sanne historier om å være ung kvinne», er den største skuffelsen med Glitterfitter at så mange av bidragsyterne ikke synes å ha noe å fortelle. Noen opplever kategorien kjønn knapt nok som relevant i det hele tatt. «For å kunne leve det livet jeg ønsker meg, er jeg avhengig av å tåle skuffelser og nederlag på løpende bånd, uten alltid å lete etter systemer jeg kan skylde på», skriver Benedicte Wessel-Holst i åpningsteksten. Andre mener jenter er jenter verst ved å holde hverandre nede. Silje Larsen Borgan mener kvinner i dag lever så friksjonsfritt at hun heller vil slå et slag for problemene: «Tenk hvis du aldri så de perfekte jentene(...)Tenk hvor kjedelig og fornøyd du ville vært hvis du ikke drømte om å være litt penere? Selvtilfreds skal man kunne være, men man burde aldri slutte å drømme». I den andre enden av skalaen diskuterer Fett-redaktør Charlotte Myrbråten hvorvidt nyfeminismens fokus på seksualitet bidrar til frigjøring.

Distansert.

Der mange av tekstene i norske Råtekst var høyst personlige og modige ved å innrømme spiseforstyrrelser, overgrep og ambivalensen over å bli mamma i for ung alder, setter ingen av tekstene i Glitterfitter stoltheten på spill. De oppleves som distanserte og litt uengasjerende. Men det finnes unntak, som tekstene til Mali Steiro Tronsmoen og Isis Mühleisen. Disse er gode og lekne, og avslører illusjonen om et handlekraftig Jeg som er uavhengig av kulturelle og sosiale sammenhenger. Som Tronsmoen skriver: «Damer med suksess er blitt ensbetydende med kvinnefrigjøring. Det at de lykkes blir holdt fram som bevis for at kvinner kan klare alt».Glitterfitterer skrevet avambisiøse journalister i tyveårene som har fått det til. Ved å gi ordet til unge kvinnermed mindre naturlig tilgang til offentligheten neste gang, bør vi få langt mer interessante historier frem i lyset.