Norske forfatterbiografier er med rette blitt kritisert for å etterape den realistiske romanen. Ofte omskapes hovedpersonen til en antatt suggererende romanfigur, på bekostning av den kulturhistoriske analysen.

Med Ørneflukt og ormegard står vi overfor den motsatte situasjonen. Livet til Olav Aukrust (1883-1929) skal nemlig vise seg å være perfekt materiale for klassisk spenningsoppbygning. Men forfatter, professor og journalist Jan Inge Sørbø har valgt å gå motsatt vei. Han analyserer, reflekterer og åpner opp norsk åndshistorie. Kanskje nettopp fordi Sørbø innser at kildene er uhyre kraftfulle, bestemmer han seg for å trø særdeles varsomt.

Anstendig.

Det er en anstendig beslutning, og Ørneflukt og ormegard er blitt en lærerik bok. Her møter vi for en gangs skyld en biograf med ambisjoner om å nytolke et forfatterskap. Sørbø drøfter inngående Aukrusts forhold til både Grundtvig, Christopher Bruun, Kierkegaard og Rudolf Steiner. Selv om han mener at Aukrust har gitt betydelige bidrag til norsk poesihistorie, er boken full av gode, kritiske lesninger. Sørbø sier like ut at forfatterskapet er tynget av utdatert ideologi. Når Aukrust fremdeles fortjener vår oppmerksomhet, er det «ikkje som førebilete for dagens skrivarar, men som ein språkkunstnar som skapar utrulege ting».

Det har vært stille rundt Aukrust i flere tiår. Samtidig har det ganske så uforstyrret vokst frem nytt kildemateriale – brevsamlinger, notater og kladdebøker. En langvarig og intens korrespondanse mellom Aukrust og Margit Blekastad forteller om et eksplosivt trekantdrama. Aukrust viser seg å ha hatt et kjærlighetsforhold til begge søstrene Blekastad store deler av sitt voksne liv. Han giftet seg med Gudrun, men opprettholdt forholdet til Margit. I tillegg til intime erklæringer, inneholder brevene fra Aukrust sentral informasjon om hans kunstsyn, helse, livsfølelse og idealer.

Det dreier seg rett og slett om et skattkammer for en biograf.

Rykk og napp.

Men i stedet for å appellere til leserens innlevelse, velger Sørbø å fortelle denne historien i rykk og napp. Ganske tørt foregriper han konflikter og konsekvenser. Han underspiller kjærlighetsdramatikken, men kan enkelte ganger gjenta de akademiske poengene til det kjedsommelige. Her hadde boken tjent på en strammere strukturering. Siden vekten ligger på kulturhistorie og analyse, burde den opplagt hatt et noteapparat.

På særlig ett punkt ser jeg likevel at det nye kildematerialet gir Sørbø et stort løft. Det gjelder hans utlegning av de visjonære diktene. Aukrust er tradisjonelt tolket som en religiøs ekstatiker, preget av en antroposofisk kristendomsforståelse. Sørbø bestemmer seg for å lese disse tekstene mer «naivt», med utgangspunkt i dikterens egen livssituasjon. Dermed åpner han for at den ekstatiske grunntonen hos Aukrust er erotisk og sanselig – ikke bare symbolsk eller metafysisk. Forfatterskapet får en fruktbar biografisk omdreining i Ørneflukt og ormegård – uten at dikteren reduseres til hans livshistorie.