Gaza-krigen, som startet 27. desember i fjor, ble ført uten at vestlig presse var på plass og kunne rapportere direkte hva som skjedde. De to norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse som dro dit på vegne av NORWAC (Norwegian Aid Commitee), ble derfor en hyppig brukt kilde til informasjon, både for norske og internasjonale medier. Mediene ble kritisert for det, siden de to har engasjert seg til støtte for palestinernes sak.

Ordvalg.

I boken som nå foreligger, legger de ikke skjul på det. Ordbruken de velger, som «okkupant» og «okkupert Palestina» eller «Palestina», viser det. Hele beretningen deres fra de 11 dagene på Shifa-sykehuset i Gaza, samt de historiske og politiske tilleggsbetraktninger som omkapsler denne, levner ingen tvil om hvor holdningene ligger.

Dermed kan det stilles spørsmål ved hvilke følger boken kan få. Forfatterne ønsker å gi en så omfattende beskrivelse som mulig av hva de opplevet de dagene de befant seg i Gaza. Og de vil skape sympati for palestinernes sak. Overbevise leserne om at den israelske krigføringen var brutal, at den ble ført i strid med internasjonale regler og at det, som det fremgår av Gilberts avslutningskapittel, er snakk om «krigsforbrytere».

Forhåndsbestemt.

De fleste som gir seg i kast med denne boken, vil nok tilhøre dem som allerede deler forfatternes oppfatning. De som støtter Israels syn i denne konflikten, vil trolig avskrive den som propaganda for en sak de ikke har noen sympati for. Den vil derfor dele skjebne med mye av det som skrives om Midtøsten-konflikten ut fra et partshensyn, med de følger at det får manglende gjennomslagskraft.

Når det er sagt, er det ikke tvil om at de to gjorde en imponerende innsats i en krigssituasjon. Det var klart mens krigen raste, og det viser deres beretning her. De to har signert ulike kapitler, og det skaper temperatursvingninger i fortellingen. Gilbert er mer engasjert og til dels høystemt i sine deler. Fosse mer nøktern og fortellende. Tilsammen er det en dagbok fra et opphold som ikke bare fysisk, men psykisk må ha vært en påkjenning, i tillegg til en imponerende innsats.

Ofrene.

I skildringen av en sykehushverdag i krig møter vi enkeltskjebner. Fra en ni måneder gammel jente som møter oss med et brunt undrende blikk, og der Gilberts tekst i mer lavmælte ordelag forteller om hennes skjebne. En 12 år gammel gutt kommer inn døende. Bena og deler av underkroppen er sprengt bort. Bildet taler sitt tydelige språk.

Det er beretningen fra et sykehus i krig som først og fremst berører leserne. Som helhet er boken likevel ikke blitt det holdningsskapende dokument de to sikkert har håpet. Men sett på bakgrunn av krigens brutalitet – og fortellernes engasjement – er det neppe å forvente at de skulle «pakket» sin beretning inn i den nøkternhet og balanse som kunne sikret Øyne i Gaza større overbevisningskraft og bredere nedslagsfelt.

Gyldendal