Sørnes viser menneskers liv og brå død på bunnen av en lutfattig nasjon, der kampen for å overleve kunne være desperat, og hvor noen i tillegg til skrikende fattigdom også hadde gått under moralsk. En og annen velstilt odelsgutt kunne nok ende for bøddelens hånd, men for et flertall av de henrettede hadde det vært et liv av sult og nød, skitt og stank, hverdagsvold og overgrep, løsunger og fyll.

Forfatteren beskriver de 44 henrettelser, av 39 menn og 5 kvinner, som ble iverksatt den siste periode slik straff ble brukt i fredstid i Norge, fra grunnlovsåret 1814 til den siste halshugging i 1876. Etter dette var det ikke flere inntil landssvikoppgjøret etter krigen, da man gikk over til henrettelse ved skyting.

Hodet på stake.

I den frie nasjon etter 1814 fortsatte man å håndtere de henrettede med steile og hjul, som beskrevet fra det følgende år, siste gang Galgeberg i Christiania var rettersted. Etter at hodet til rovmorderen Anders Flatebydalen var skilt fra hans kropp med øks, hadde skarpretterens medhjelper – kalt «rakkeren» – til oppgave å spikre hodet fast på en stake som ble plantet i bakken. Den hodeløse kroppen ble bundet fast til et vognhjul og heist opp på en annen stake. Der skulle de bli hengende for vær og vind og åtselfugler, «Ligesindede til Afskye og Skræk», inntil det ikke var mer igjen av dem.

Kvinner slapp ikke unna. I 1832 ble steile og hjul rigget til da Marit Syverstadstuen i Ringebu og hennes mor, Anne, begge ble halshugget for å ha drept syv av Marits ni barn. «Hodene ble satt på stake slik loven krevet, og det fortelles at de sto i årevis».

Øks og pisk.

Alle henrettelser på denne tid var halshugging, utført med skarpretterøks mot en treblokk. De var alle offentlige, nettopp fordi hensikten skulle være å avskrekke, og de ble ofte utført ved åstedet for forbrytelsen. I noen av de alvorligste drapssakene skulle ikke bare gjerningsmannens hode, men også hans hånd hugges av ifølge loven.

Så sent som i 1840 ble Johannes Eggum fra Sogndal ilagt denne straff, etter å ha drept sin kone og sin sønn med gift. Høyesterett stadfestet halshugging, steile og hjul, men fastslo samtidig at avhugging av hender ikke lenger ble ansett å være i samsvar med Grunnlovens ånd. Pisking, derimot, ble utført på dødsdømte som var blitt benådet. Blant dem var Halvor Ulebåseiet fra Numedal i 1829, etter at han hadde prøvd å drukne sin kone i Norefjorden.

Stort publikum.

Således holdt Norge lenge fast ved hva vi i dag vil betrakte som middelalderske straffemetoder, inntil nasjonen gjorde noen bemerkelsesverdig raske sprang fra middelalder til moderne humanisme.

Steile og hjul og pisking ble omsider fjernet ved lov i 1842. Adgang for offentligheten ved henrettelser ble avskaffet i 1887. Da hadde alt den siste henrettelse i fredstid skjedd; det var da Kristoffer Svartbækken fra Elverum 25. februar 1876 ble halshugget i Løten, med 2500 tilskuere, på åstedet hvor han hadde drept en bondegutt og røvet pengene fra et kornsalg.

Etter dette ble alle dødsdømte benådet av kong Oscar II, som hadde dyp mistro til dødsstraff. I straffeloven vedtatt av Stortinget i 1902 ble dødsstraff i fredstid avskaffet. Da var allerede gjennom hele 1800-tallet et flertall av de dødsdømte drapsmenn blitt benådet, av høyere domstol eller av kongen.

Hver henrettelse har fått sitt kapitel i boken, med undertekst i kursiv om tilsvarende dommer som endte i benådning, og et innledende sitat av hva de lærde gjennom tidene har sagt for å rettferdiggjøre eller fordømme dødsstraff. Hva boken mangler, er et oversiktskapittel som kunne satt utviklingen i sammenheng.

Forfatteren, lege av yrke, har gjort grundige kildestudier, og betrakter de dystre hendelser med medisinerens kliniske blikk. Han unnskylder ikke de henrettede som ofre for sosial urett. Til det var deres forbrytelser for grusomme og for overlagte. Er det derfor han har kalt boken Ondskap? Andre i like nådeløs fattigdom avholdt seg fra å myrde og rane sine medmennesker.

Fanatikere.

Sørnes går samtidig imot det gjengse syn på de sagnomsuste opptøyer i Kautokeino 1852, som utløste drap og henrettelser.

«I dag er trenden innen de politisk korrekte miljøer å se det som et politisk opprør, som en slags samenes forsinkede februarrevolusjon. Det man i virkeligheten ser, er noe vi har sett mye mer av senere: fanatiske, isolerte religiøse sekter hvor et stadig stigende paranoid miljø får lov å kulminere i voldsutøvelse».

I sjelden grad en bok som tvinger til ettertanke.

Schibsted forlag