Det var i 2004 at tsjetsjeneren Musa Mutaev kom til Trondheim som fribyforfatter. Perioden tok slutt i 2007, men han virker stadig som forfatter i byen. Samme år utsendte han Kuntas skygge, en samling fortellinger fra hjemlandet som vakte stor oppsikt, og det ikke bare fordi litterære arbeider fra Tsjetsjenia er en sjeldenhet. Nå har han fulgt opp med ny samling, og inntrykket av hans skrivekunst, stor og ikke så lite desperat, har ikke fortatt seg fra forrige bok. En av de lengre fortellingene, Ved veikrysset, er noe av det skrekkeligste denne anmelder overhodet har lest. Handlingen er lagt til 2001, i den såkalt annen tsjetsjenske krig, der russiske OMON-soldater grasserer og dreper fritt. Det er faste takster, i dollar, for å frigi likene til slektningene, og soldatene herjer gate etter gate på systematisk vis.

Tre av arbeidene er merket med årstall, mens de øvrige enten er lagt til Sovjet-tiden eller senere. Et unntak er en kortere mytisk preget fortelling lagt til 1700-tallet, der helten sjeik Mansur, tsarinaen og Potjomkin opptrer. Uansett. Et kort riss av landets historie ville ikke vært av veien som introduksjon, for kun eksperter kan ha noen rimelig oversikt over Tsjetsjenias mangslungne fortid.

Æresbegrepet.

Samlingen starter med Vanære, der en middelaldrende, gift mann innleder forhold til en 20-årig kvinne. De blir så å si grepet på fersk gjerning, og da de skyldige etter en del viderverdigheter blir overlatt til kvinnens brødre, renpusser man æresbegrepet. Hun blir begravet levende, men for mannen er døden en altfor enkel utvei. Gamlemor på 90 har også noe hun skulle ha sagt. Haibah er historien om en 11-årig gutt som setter fyr på skolen etter å ha blitt forhånet av lærerinnen. Årstallet er 1965, og vonde massakreminner lever ennå i folkedypet. Men det er de politiske myndigheter som bestemmer historien. Den hvite gamlingen er lagt til 1994, og krigen raser i Groznyj. Geriljastyrker prøver å bekjempe russiske soldater ved å lokke stridsvognene inn i smale gater, og det hele antar et visst surrealistisk preg da en festkledd herre med blomster i hånden strener inn blant tsjetsjenere og russere. Samtidig ser begge sider en hvitomvunnet gamling som skyter opp av gaten eller svever fra tak til tak.

Det svimle.

Regnmannen utspilles i samme by fem år senere, og handlingen tangerer, om ikke det surrealistiske, så i hvert fall det svimle. Kuli er en original som møter frem på basaren på byens stortorg. Men bare hvis det regner, og han blir aldri våt. Han pleier stille seg opp med det ene benet i rett vinkel, og bytter ben etter en times tid. De debatter som føres på basaren er både av filosofisk og litterær art, om enn nokså utflytende, men Kulis anliggende er å avskaffe pengene: Hva skal man med papirlapper når det er mat man trenger for å leve?

I Eldet mannsmot er vi tilbake i Sovjet-tiden, selv om Stalins år er omme. Nasuha har vært motstandskjemper i 47 år, og oberst Talko er oppsatt på å fange ham. Ifølge oberstens svigermor venter generaldistinksjoner og flytting til Moskva hvis han lykkes. Nashua har en egen evne til å unnslippe sine forfølgere, og hva skjer dersom hans venner svikter ham? Frykten for svik er også nærværende i Asvad, der Sibir-fanger bygger jernbane. Asvad har sittet i fangeleiren Tsjum i syv år, men skal tilsammen sone 25. De såkalte tyvene er leirenes herskere, men ikke alle, det vi si tsjetsjenere og politiske fanger, vil avfinne seg med tingenes sørgelige tilstand.

I den korte tittelnovellen spilles det på det uvisnelige håpet når det ser som mørkest ut, mens Den tapte generasjon sier krystallklart fra da partipamper skjelver under perestrojkaen. Pelsen er kanskje samlingens merkeligste novelle. Humaid er vendt tilbake fra deportasjonen til Kasakhstan, og skjøtter vel om en pels han vil få bruk for dersom han forvises på ny. Hans uhyre gjerrighet er tegnet med spiss penn og velutviklet sans for det psykologisk sære.

Inntil morgendagen kommer er sjelden og fornem lesning.