Politietterforsker Carl Mørck har nettopp overlevd en dramatisk skyteepisode. Han er sur og vanskelig å ha med å gjøre, og hans overordnede blir kvitt ham ved å gi ham ansvaret for en ny avdeling, Avdeling Q, som skal se på uløste saker. Han begynner med Merete Lynggaard, den unge og fremadstormende politikeren som forsvant sporløst for noen år siden.

I bokens prolog møter vi en navnløs kvinne innesperret i et mørkt rom, og etter hvert rulles Merete Lynggaards grusomme skjebne opp. Carl Mørck forsøker egentlig å unngå arbeid, men delvis drevet frem av sin entusiastiske ufaglærte assistent Hafez el-Assad, finner han etter hvert nye spor i saken politiet tidligere bare måtte gi opp.

Det mest fascinerende med denne kriminalromanen er egentlig at etterforskeren er så utrolig sur og usympatisk. Det er en original vri på helterollen. Danske Jussi Adler-Olsen skriver også godt, og det er driv over historien. Men jeg synes at selve plottet, som ikke skal røpes her, rett og slett blir for mye av det gode. Jeg tror ikke på det, og sitter igjen nesten like sur som Carl Mørck.

Men danskene har tydeligvis kost seg med denne boken, som ifølge omslaget har ligget på bestselgerlistene der i to og et halvt år. Forfatteren har skrevet flere romaner, debuten var en aldeles utmerket thriller fra krigen, som kom på norsk for noen år siden, Alfabethuset.