Jon Niklas Rønning, den ene halvdelen av humorduoen Bye og Rønning, har skrevet bok om Facebook-generasjonen, som han selv tilhører. Det handler om dem som var unge på 90-tallet, da ironien ble født og alle fikk en mobiltelefon stukket i neven. I dag holder de til på Facebook. Eller på Twitter. Eller et annet sted hvor de blir sett.

Rønning dumper ned på en stol på en bortgjemt thairestaurant i Oslo sentrum. Ute er det mørkt, men Rønning synes tydelig han ser et lyspunkt.

–Dette var et bra sted! Jeg er faktisk litt irritert på meg selv for at jeg ikke har vært her før, sier han og ser seg rundt før han resolutt bestiller nudler med tofu. Uten egg.

–Det er en greie for Facebook-generasjonen det også, sier han.

–Spiser de ikke egg?

–Det at de er nøye på hva de spiser. De har et skreddersydd image, som de profilerer natt og dag.

–Er det derfor du er vegetarianer?

–Nei, for meg er det mer en spiseforstyrrelse. Jeg ble påvirket av en tidligere kjæreste, og så har det bare hengt seg fast. Det er jo så mye krav hele tiden, at et eller annet utslag må det jo få.

–Hva er det som kjennetegner Facebook-generasjonen?

–At de er på hele tiden. Alle vil bli kjendiser. Mange finnes ikke opptatt av hva de blir kjent for, bare de blir kjent. Det gjør at folk blir veldig selvopptatt og veldig overfladisk. Man har 1200 venner på Facebook, men ingen å drikke kaffe med, liksom, sier Rønning smilende og bestiller en øl på sitt nye stamsted.

–Mange bruker så mye tid på å lage en profil, både på Facebook og ellers, at de ikke har tid til å bli kjent med seg selv. Jeg kjenner mange som bare «våknet opp en dag og visste at de måtte bli popstjerner», men de bruker svært liten tid på å lære seg håndverket, og desto mer på å bygge image. På denne måten ender vi opp med folk som har store musikkambisjoner, men veldig lite å synge om, sier Rønning.

–Men er dette et problem?

–Ja. Jeg mener helt alvorlig at det er det. Jeg sliter med dette selv. Det er jo ikke fred å få, det skal twitres og chattes og profileres døgnet rundt. Vi er en generasjon som står timevis i kø for å kunne entre hippe utesteder vi ikke engang vil inn på. Vi er på ville veier, sier Rønning, som har alvorlige hensikter med sin ferske bok, selv om den er skrevet i sedvanlig humoristisk form. Tittelen kan tjene som eksempel: Generasjon Facebook – eller: Da alle skulle bli noe i media.

–Hva må endres for Facebook-generasjonen?

–Vi må lære oss å dra ut stikkontakten. Søke stillhet og ro innimellom. Jeg foreslår en mental faste.

–Du høres ut som om du snart gir deg meditasjonen i vold?

–Ja, det har jeg faktisk veldig lyst til å lære. Jeg ønsker å sette av tid til å sette meg ned og være rolig. Kanskje lære noe nytt. Når lærer vi egentlig noe nytt sånn som vi holder på? Vi lever i en selvdyrkende tilstand uten at vi egentlig noen gang tar kontakt med oss selv. Det er et paradoks, sier Rønning, som understreker at det er svært viktig å kjenne seg selv og å være glad i seg selv.

Jeg løfter blikket for å se om det er ironien fra 90-tallet som har tatt ham, men han ser grav alvorlig ut.

–Ja, jeg mener det, det er viktig å være glad i seg selv. Og det er det motsatte av overfladisk selvdyrking. På Facebook, for å bruke det som eksempel, lager vi et glansbilde av oss selv som har svært lite med vårt egentlige indre liv å gjøre. Vi speiler oss i andre og søker bekreftelse på hvor fortreffelige vi er. Vi kjøper statussymboler for å få applaus. Og vi gjør det fordi vi tror at det vil gjøre oss lykkelige. Paradokset er at lykken aldri kan finnes på denne måten. Lykke ligger et annet sted, i en rolig stund, i en innsikt om at verden er større enn en selv.