Å sparke døde hester

Litteraturviter Rognlien og historiker Brandal har forsøkt å skildre den norske maoistbevegelsen nedenfra. I bokens sluttkapittel bedyrer de at de ikke vil avtvinge folk beklagelser for sin støtte til Mao og Pol Pot, de vil ikke bidra til polarisering og skyttergravskrig, eller innta Guds rolle overfor historien: «En forsker kan ikke tvinge sine kilder i kne.»

Dette er kloke ord i en underlig motsetningsfylt bok, som ellers bruker mye av plassen til å gjøre det stikk motsatte.

Måtte du drepe mutter’n?

Tanken har vært å gi stemme til de små menneskene i bevegelsen. Det teoretiske forbildet har forfatterne funnet i mikrohistorien, der det kvalitative studiet av vanlige menneskers liv er tenkt å gi en dypere forståelse av historien og samtidig kaste lys over makrohistorien. I tråd med dette er de viktigste kilder intervjuer med menige medlemmer, supplert med arkivstudier og sekundærlitteratur.

Utgangspunktet er altså ydmykt nok. Desto mer overraskende er den gjennomgående polemiske tonen, viljen til å henge ut og skadefro avsløre alt det idiotiske ml-erne fant på. Mer presist tilhører denne tonen Rognlien, som har skrevet det meste av teksten. Selv i intervjuene presser han holdningene sine på aktørene («Litt skummelt at det skulle være væpna kamp ...måtte du drepe mutter’n liksom?»). Ikke sjelden korrigeres han av aktørene; nei da, det var ikke så ille. Andre ganger får han bekreftet at ml-erne var like gærne som vi trodde.

Ikke til å undres over at forfatterne har valgt å skrive ml-historien nedenfra. Det er vanskelig nok å få Steigan, Allern & co. i tale om man ikke demonstrerer sin forakt for bevegelsen alt i forarbeidene til boken. Her har nok nøden gitt metoden, tenker jeg.

Solstad detroniseres.

Ingenting er enklere enn å le av ml-erne, og det er ingen grunn til å beskytte folk som Pål Steigan mot deres egen fortid. Poenget er at polemikk og harselas skaper en distanse mellom forfatteren (og oss) på den ene siden, og menneskene som utleverer livene sine på den annen. Resultatet er problematisk, til dels pinlig.

For øvrig har forfatterne strukturert fremstillingen dels kronologisk, dels etter temaer og «steder», der vi følger bevegelsens liv i ulike lokalsamfunn og arenaer. Grepet er spennende og i tråd med mikrohistorisk tenkning; at boken virker uferdig ser snarere ut til å skyldes at forfatterne bare har hatt plass til noe av det store materialet de har jobbet med. Det mest verdifulle er i alle fall intervjukapitlene, der vi blir kjent med ml-veteraner fra Volda, Bergen, Mo i Rana, eller vi følger dem på møter og sommerleire. Her er det vi får nærhet til historien, i godt voksne menneskers refleksjoner over ungdomstidens ville eventyr, som noen husker med bitterhet, andre med glede.

Vevet inn i de små historiene følger vi så bevegelsens historie. De store hullene får vi ikke belyst; kanskje ikke så rart med tanke på forfatternes fiendtlige holdning til sitt emne. Men stoff skorter det ikke på, og mye er friskt. Særlig god er Rognliens analyse av bevegelsens tekster og retorikk, ikke minst hans kritikk av ml-forfatternes skjønnlitterære tåkelegging av fortiden – så mye for romanens sannhet, Fløgstad! Detroniseringen av Dag Solstad virker for øvrig som et mål i seg selv. Gleden over å «ta» kjendisene er åpenbart like viktig som å forstå fotfolket, men her er det tross alt lettere å glede seg over forfatternes kampiver.

Ekstremismens onde kjerne.

I okkupasjonsforskningen er det ikke lenger kontroversielt å hevde at vi først kan forstå handlingene til landssvikerne hvis vi lever oss inn i deres livsverden, deres historiske handlingsrom. Å forstå er noe annet enn å forsvare.

Dit har vi tydeligvis ikke kommet når det gjelder den moderne politiske ekstremismen i AKP-ml; mangelen på subtilitet i denne boken overrasker meg rett og slett. Selv har jeg alltid reagert på ml’ernes manglende evne til å erkjenne bevegelsens virkelig problem. Kommunismens problem er ikke at en god tanke ble korrumpert. Nei, den onde kjernen er her, som i fascismen, individenes vilje til å oppgi sine kritiske instinkter til fordel for et teoretisk skjema og en knugende sosial trygghet. Jeg tror Rognlien og Brandal vil være enig, men i stedet for å vise oss dette, har de valgt å dytte erkjennelsene på oss og sine vergeløse studieobjekter.

IVO DE FIGUEIREDO