Det er hele seks år siden danske Jette A. Kaarsbøl debuterte med Den lukkede bog, en historisk roman som tok kritikere og lesere i inn- og utland med storm. Den ble da også hedret med så vel De Gyldne Laurbær som Læsernes Bogpris. Hennes nye bok foreligger nå, og handlingen er denne gang lagt til vår egen tid. Men i romanen med den mosebokinspirerte tittelen Din næstes hus er forfatterens skrift i høyeste grad gjenkjennelig, tekstens umiddelbare appell, som så å si fra første side av fester nakketak på leseren.

Her finnes ofte humor, stundom av den skadefro art, som i denne beskrivelse av en krovertinne: «Det var ikke antydningen af smil på hendes ansigt, hun så på mig uden egentlig at se mig og leverte sine kortfattede og ordrelignende informationer i en tone, som var hoteldriften en drift, man gjorde klogest i at betvinge.» Men når humoren går i allianse med vemodet, blir tonen mildere, som i denne forsøksvise definisjonen av alder: «I hende havde en tilsynelatende uproblematisk sammensmeltning mellem en fjern fortids lille pige og nutidens ideelle bedstemor funnet sted.» Om to ugifte kvinner i slutten av 30-årene heter det: «Som små havde de byttet blanke glansbilleder – nu udvekslede de matte erfaringer. » Og jeg-personens karakteristikk av «sin næste» er samtidig en selvforklaring: «Han havde halet et stykke af fôret fra min fars gamle Burberry-trenchcoat lige ud af min erindring og bundet det om halsen.»

Kvinner.

Fortellingens sentrale tema er den landskjente arkitekten Laus Lindborgs vankelmodige forhold til kvinner. Hans far, Jørgen, ble enkemann i en alder av seks- syvogtyve år, og lille Laus, som knapt husker sin mor, kjente kun overfladisk til den rekke av kvinner faren pleide et kortvarig forhold til. Faren var også arkitekt, men drev det aldri til noe; kvinnene forlot ham straks de skjønte at han kun var en prosjektmaker. Typisk for mannen var at da han i 1966 flyttet inn i ny leilighet, var det bare tale om foreløpig husvære, som han fremdeles bebodde da han døde over førti år senere. Da har Laus ikke besøkt ham på tre og et halvt år, for farens nedvurdering av sønnens karrière, drevet av misunnelse, skapte aldri noe nært forhold mellom dem. Farens hjertestopp førte til at han ramlet ut av stolen, og vissheten om dette fall skal hjemsøke Laus’ bevissthet i gjentatte sekvenser, kraftfullt utformet fra forfatterens hånd.

Det eneste synlige bygg som finnes etter faren, er en brannherjet bibliotekfilial i provinsbyen St. Randing. Sønnen setter alt inn på at faren skal bisettes i denne landsbyen. Om man prøver å uteske en direkte årsak til beslutningen, kommer man til kort, men Kaarsbøl har gjennom fintmerkende psykologiske pekere nærmest forvandlet den til en tilskikkelse, noe skjebnebestemt. Store forfattere trenger ikke å dratte ned på kausalplanet; slikt er leserens oppgave.

Barneportrett.

Presten som forestår bisettelsen er Stig Hemmingsen, som har en 21-årig yngre hustru, Alma. Sammen har de en liten datter, Emilie, snart fire år, og et flottere barneportrett, tegnet i korte glimt, er nesten ugjørlig. Stig er en godlidende og snill mann, litt belærende, men nyter stor anseelse i sitt sogn. Alma arbeider som sykepleierske; dessuten spiller hun kontrabass på profesjonelt nivå. Forholdet mellom ektefellene er godt, men noe drar Laus til byen også etter at faren er stedt til hvile. Da presten feirer sin 60-årsdag, kaller han Laus «en kær ven af huset». Men i en slående scene etterpå, da Laus befinner seg alene i prestegården, ifører han seg kappe og pipekrave, og foran speilet titulerer seg selv spotsk som «pastor Lindborg fra Skamløse Sogn». Selv om dette har karakter av kulturradikalt flottenheimeri, en type gest som så avgjort ikke er Laus fremmed, avdekker det også at han slett ikke føler seg helt vel ved å ha bedratt Stig. Men han får nesten leseren med på sin argumentasjon om at det i forholdet mellom mann og kvinne finnes såkalt frosne øyeblikk som aldri kan gjenoppstå, og som derfor skaper uoverstigelig menneskelig distanse. Arkitektkollegaen Uffe som kaller Laus «kujon», og Alma, som kaller ham «lort», er imidlertid mer overbevisende. Slik herjer forfatteren med den inntrykksømme leser.

Boken starter med en noe uggen scene der Laus utlater seg med at han har vært i «tre begravelser», «har grædt» samt at «så kommer de snart og henter mig». På slutten gjenopptas scenen, han er ennå ikke hentet, men han forestiller seg hvordan det vil arte seg. Konklusjon: I grunnen er intet visst. Jette A. Kaarsbøl har igjen skrevet et stormvær av en roman.

Dansk

Gyldendal