Oppbyggelig og utmerket

FOTO: xxx

Tilbake igjen er den amerikanske forfatteren Ann Tatlocks tredje roman, utgitt som All the Way Home i 2002, og hedret med bokprisen Christy Award. Hun har tilsammen skrevet seks romaner, og er ansett som en av de bedre forfattere i kristengenren. Er det så en fordel eller en hemsko for en ambisiøs forfatter å skrive romaner der kristentroen mer eller mindre ufortøvet forfektes, såkalt oppbyggelig litteratur? I utgangspunktet er det neppe noen fordel, misjon mellom to permer er sjelden spennende lesning, men her som ellers i den vide bokverdenen står og faller alt med måten forfatteren fremfører sitt anliggende på.

To plan.

I denne altfor lange romanen på godt og vel 560 sider opereres det på to tids- og stedsplan, i førkrigs- og krigstidens Los Angeles, og i 1965 i raseskillets Mississippi. Det er i første del, som innledes med at den da familievanskjøttede Augie og den japanskættede Sunny, møtes en sommerdag i 1938, at forfatteren skriver som best. Begge jentene er åtte år, de er faktisk født på samme dato, og etterhånden kommer Augie til å bo mer hos Sunny enn hjemme, der hun tyranniseres av sin irske onkel og overses av sin drikkfeldige mor. Til sist kaller Sunnys foreldre Augie datter, og hun dem far og mor – på japansk. Ettersom dette er det eneste familieliv hun noensinne har erfart, blir sorgen og skuffelsen desto større da amerikanske myndigheter plasserer alle med japansk utseende i interneringsleir etter Japans angrep på Pearl Harbor i 1941. Et høydepunkt er da de areligiøse jentene oppsøker en katolsk kirke for å be Gud om en livsviktig tjeneste, ansikt til ansikt.

Mye dramatikk.

Også i annen del er det mye dramatikk å dvele ved, blant annet at Augie og Sunny møtes igjen etter 23 år. Men det er svarte menneskers kamp for å bli registrert som velgere som står i forgrunnen, og det er merkelig å tenke på at det er mindre enn 50 år siden Ku Klux Klan herjet og voldtok og drepte straffritt i sørstatssamfunnene. Mye er spennende og indignasjonsvekkende lesning, men nå pøser forfatteren stundom på med så vel det sentimentale som det oppbyggelige, og det sitter ikke alltid like bra. Allikevel. Ann Tatlock fyller helt klart sin plass som seriøs og dyktig forfatter.