I sin essaysamling bekrefter teologen Eskil Skjeldal et tegn i tiden: Både i sakprosaen og i skjønnlitteraturen har det skjedd en endring i behandlingen av religion og tro. Ironi og harselering, ofte fordomsfull og godt beskyttet av likegyldig irreligiøsitet, synes å vike for ny søken og innsikt og dermed et nytt språk.

Eskil Skjeldal griper fatt i de konvensjonelle gudsbildene, for så å lete seg frem til andre. Det er djervt gjort.

Ateister

I de siste årene har flere kjente ateister angrepet både kristendommen og gudsbildet. Dette gir en bakgrunn for Skjeldals engasjement. Rammes den bibelske Gud nødvendigvis av ateistenes gudskritikk? Selv om han kanskje tar litt for lett på deres standpunkter, er svaret interessant. Det ligger blant annet gjemt i essaysamlingens tittel, Den svake Gud. Noen av ateistene har motsatt konsentrert seg om konvensjonelle gudsbilder, som kreasjonistenes Gud. Etter Skjeldals mening representerer det et snevert gudsbilde, «en designgud med velutviklet intellekt konstruert for å forklare verdens opprinnelse».

Skjeldal finner liten støtte for et slikt gudsbilde i Bibelens egen guds- og religionskritikk, og nettopp ved å ta på alvor den kritikken som kan leses i Bibelen, vil en oppdage at den rammer langt hardere enn ateistenes argumenter. Dernest vil en se at det her er implisitt et bud om en etisk religionsutøvelse. For den som vier seg til å fjerne all religion, må nødvendigvis dette aspektet få mindre betydning.

Ofring

Mot slutten av boken tar Skjeldal for seg en av Bibelens vanskeligste tekster, nemlig der Gud ber Abraham om å ofre sin eneste sønn, Isak. Det etterlater seg ikke noe tiltrekkende bilde av Gud. I en underliggende polemikk mot at denne fortellingen er tatt ut av forslaget til nye tekstrekker i kirken, søker han hjelp hos Søren Kierkegaard og ikke minst hos filosofen Emmanuel Levinas for å forstå teksten. Jeg er hverken teolog eller filosof, men i dette essayet åpnes en ny forståelse for meg.

Derimot er stiller jeg meg skeptisk til det første essayet i samlingen, nemlig om Dag Solstads roman Professor Andersens natt, hvor begrepet Gud plutselig oppstår i hovedpersonens hode. Essayets undertittel er «Om forfatteren og angsten for den religiøse krisen». Skjeldal skriver dels til romanfiguren: «Hvorfor denne frykten for å virke religiøs (¿) Du tar feil, stakkers mann.» Og dels mot forfatterens behandling av tabuet Gud: «Professorens berøringsangst er et fortettet uttrykk for dette tabuet, og forfatterens upresise og klovnaktige omgang med dette tabuet resulterer muligens i en ubalanse i anmeldernes lesning.»

Utgangspunktet for Skjeldal er forfatterens ord om at han er misforstått. Koblingen mellom romanfigur og forfatter kunne ha vært et godt essayistisk grep. Her bærer det imidlertid galt av sted, og det er unødvendig, fordi det med en annen lesning er mulig å argumentere for at forfatteren har skapt en figur som passer bedre inn i Skjeldals prosjekt enn Skjeldals egen tolkning.

Bidrag

Denne innvendingen kan imidlertid ikke skygge for at Eskil Skjeldal har levert et viktig bidrag til en bredere og mer innsiktsfull debatt om tro og religion. I et meget godt essay behandles Karl Ove Knausgårds roman En tid for alt. Skjeldal har latt seg inspirere av romanens bilde av Gud og gjengir sin analyse på en tankevekkende og interessant måte, som blant annet rommer dette spørsmålet: Hvordan skal man behandle rommet mellom tro og vitenskap?

Efrem forlag