Troskyldig i Barcelona

Aftenpostens litteraturredaktør Terje Stemland karakteriserer Drømmelassen som en stor roman, til tross for at den tenderer i klisjeen.

Gyldendals fortrinnlige pocketserie Forfatterens forfatter har nå resultert i nyutgivelse av Mercè Rodoredas inspirerte romanskrift fra 1962, Diamantplassen, i oversettelse fra katalansk av Kjell Risvik. Det er forfatteren Brit Bildøen som har valgt boken, og hun har skrevet et forord som gir en grei innføring i intrige og temaverden.

Byen er Barcelona, og handlingen starter sist på 1920-tallet. Jeg-personen er den unge kvinnen Natàlia, et uhyre troskyldig menneske, som uttaler at «men saken var den at jeg ikke riktig visste hva jeg hadde her i verden å gjøre». Med andre ord, hun er uten historie. Hun har en kjæreste, Pere, men han har intet å stille opp med da møbelsnekker Quimet gjør sin entré på gatescenen. Han formelig sveiper Natàlia med, og «om et år skulle jeg være hans kone og prinsesse». Så døper han henne på ny, så å si, han kaller henne Duepiken, for hun er ikledd hvit kjole. Det eneste hun observerer ved ham, er at han har «små apeøyne», og han er ingen sympatisk person, snarere en unnasluntrer og en prosjektmaker. Tja. Han er vel en mann av sin tid og sin kultur.

Blindtarmoperasjon.

Jo, paret blir gift, og under bryllupsfesten kommer det inn noen menn fra det tilstøtende rom som feirer en vellykket blindtarmoperasjon! De er kledd i svart med hvit nellik i knapphullet, og bruden får det for seg at «det var som om de var fra en annen verden». Kanskje som uhellsvangre budbringere, som varslere av store prøvelser i fremtiden?

Natàlia og Quimet får to barn, men ektemannens virke som møbelsnekker er ikke særlig suksessfull, i hvert fall ikke etter at republikken blir erklært, for det fører til visse endringer i de økonomiske forhold. Men Quimet fortviler ikke, han slår seg på dueoppdrett, men naturligvis er det Duepiken som får alt arbeidet med fuglene. Duen er for øvrig et gjennomgående symbol i romanen, kanskje som uskyld og fred til å begynne med, dernest som et bilde på underkastelse.

På slutten av boken, da det meste er over, føler Natàlia seg beføyet til å kvitte seg med hele Duepiken; det gjør hun da også ved å risse inn benevnelsen på døren til det husvære hun engang delte med Quimet. Dermed kvitter hun seg definitivt med den troskyldighet som hørte hennes unge liv til.

For innimellom har borgerkrigen rast, og Quimet deltok på den tapende side. Etter krigen blir Natàlia gift på ny, med en kjøpmann, og han redder både henne og barna fra å sulte ihjel, bokstavelig talt – og kanskje det som enda verre er. Den nye mannen er snill mot henne og barna, men kan ikke være ekte mann på grunn av krigsskade. Dermed lander forfatteren i noe som nesten er et klisjélandskap: Den slemme var viril, den snille er impotent. Likevel er bokens siste ord «Tilfredse...» For Quimet ville ikke vite av selvstendighet og uavhengighet for hustruen; det har Antoni ingen vansker med. Diamantplassen er i alt vesentlig en stor roman.