Forførerisk og elegant

"Men alt finnes", heter den avsluttende fortellingen i debutanten Gaute Heivolls "Liten dansende gutt": "den inngjerda lekeplassen, karusellen og huskene, lange bølgende rutsjebaner, og et paradis tegnet med tynne, vaklende streker på den varme, kornete asfalten, krittstøv, en svær hund som trekker den spinkle gutten med seg framover(...)."En stor del av boken er sett fra barnets perspektiv - og det magiske, grenseoverskridende og fabulerende trekkes også inn i den voksnes virkelighet. Heivolls debutbok er imponerende helstøpt og konsekvent, både i fastholdelsen av dette perspektivet, i komposisjonen av de enkelte "fortellinger" (hvorfor ikke genrebestemmelsen noveller?) og i boken som helhetlig komposisjon. Han fremstår allerede med sin første bok som en klar forfatterstemme, uten at det dermed ikke skal være sagt at belestheten slår igjennom som en rekke ekko i teksten. Denne erobringen av egenstemme og egen stil (gjennom tilegnelse og god fordøyelse av annen litteratur), får også noen manierte uttrykk som for eksempel stadige gjentagelser av formuleringer, det blir av og til nesten som å lese mester Gordon Hølmebakk tale, og det blir noe over-organisert ved at han lar hver fortelling begynne med liten bokstav og de fleste også innledes med ufullstendige setninger.

Magisk

I flere av fortellingene krysser Heivoll på elegant og forførerisk måte grensen mellom det realistiske og det magiske eller fantastiske, ofte ved en kinesisk eske-teknikk med nye fortellinger som åpnes i fortellingen, assosiasjonsrekker med glidende overganger mellom bilder og handlingsforløp. I"Tidsmaskin" rendyrker han det fantastiske perspektivet og lar fotoboksen bli stedet for tidsreise og tilpasning mellom ansikter og bilder ("at ansiktet endelig har funnet et menneske som passer"). I "Ukjent" lykkes han på besnærende måte å krysse grensen mellom beskrivelsen av en slik pyntegjenstand som finnes i de tusen hjem med plastkuppel, vann og der en falsk snø faller når man vender på den - og et tenkt liv inne under kuppelen, et diktet liv under kuppelen som blir like realistisk som beskrivelsen av pyntegjenstanden.Jo, alt ser ut til å finnes. Det realistiske og det magiske finnes ved siden av hverandre, eller om hverandre, i hverandre i disse fortellingene som igjen og igjen henter sin legitimitet til grenseoverskridelser i dykk ned i barndommens åpenhet og mindre fornuftsmessige inndelinger av realisme og fabulering. I "Alt lyset som ikke finnes" fremstår denne blandingen av ulike virkelighetsplan som surrealistiske bilder, blant annet av et du som "sitter nedsunket i en stol foran skrivebordet ved vinduet mens mørket bare renner ut gjennom den halvåpne munnen din" for så å gli over i bildet av en ti år gammel gutt som "brått og uventet begynner å blø neseblod i en historietime". I et par andre tekster nærmer han seg den gotiske grøsseren, med spøkelser og igjen opphevelse av den trygge realismen, mens fortellingen "Maria" står for seg selv med en mer psykologiserende innfallsvinkel og beskriver en skremmende, sykelig puerilitet.Til syvende og sist dreier det seg om å se, lytte, ha alle sansene åpne, og "Liten dansende gutt" gir flere invitasjoner til meddiktning og nysyn av sammenhenger som er blitt nedsløvet i voksen-bevisstheten. Men denne debutboken, overbevisende som den er, reiser også igjen spørsmål som gjelder en hel generasjon dyktige ungforfattere og det påtagelige fraværet av sosial og politisk samtid i den unge litteraturen.