Ikke minst i et land med så mange krinkler og kroker som Norge blir lokalhistorien en sikker vinner. Den er knyttet til patriotisme, har kontaktflate med slektshistorie, speiler behov blant mange til å finne ut av våre nære omgivelser eller av våre røtter. Noen finner kanskje i den lokale tradisjon en motvekt til den globale tilværelse som gjør våre liv stadig likere.

Stundom kan lokalhistorien være ganske innbringende. Enkelte lokale forlag har en sikker teft for å utgi den bestselgende julegaven til de med et forhold til hjemtrakten sin Like ofte bygger lokalhistorisk arbeid på ulønnet eller usselt betalt entusiasme. Noen er klassikere, som bygdebøkene. Hos lokalhistoriens mester Jacob Aaland kunne jeg i Bygdebok for Gloppen og Breim finne mine forfedre tilbake til reformasjonen. De siste årene har internettet gitt et løft. Kirkebøker, statsarkiver, folketellinger; nå er de alle digitale brønner av kunnskap for vitebegjærlige. I dag sitter folk i Minnesota og kartlegger sin herkomst fra Vesterålen eller Ryfylke i detalj. I Skien er Odds ærerike fortid blant lokalhistoriens søyler. Herregårder i Østfold eller Gardane langs Storfjorden kan gå sin seiersgang i sine avgrensede nisjer. Alle steder har historie. For dem som bor i eller nær de store byer, ligger gjerne et fordums bygdesamfunn begravet under dagens bebyggelse som et sunket Atlantis.

Gjenkjennelse.

De som har levd en stund er ofte en særskilt takknemlig leserskare. Da min mor hadde passert 80 og ikke lenger ønsket seg noe som helst til sine bursdager, kunne jeg ty til bøkene fra hennes ungdoms Horten og Borre, utgitt av marinebyens blomstrende lokalhistoriske senter. Disse fortsatte å vekke gjenkjennelsens glede like til graven.

Av det utall lokalhistoriske skrifter som utgis hvert år finner et ørlite utvalg veien til oss. Den flotteste av årets, Levd liv, er et praktverk som skildrer Sogn fra de eldste tider til i dag. Innebygd i verket er historien om De Heibergske Samlinger og Sogn Folkemuseum i Sogndal – Vestlandets motstykke til Maihaugen. Problemet med boken er alt som er utelatt. Blant norske fjordlandskap er Sogn nummer en, med en historie og et mangfold, en natur og en kultur som, må det innrømmes, overgår alle andre, uansett hvor fagre. Etter lesningen sitter jeg tilbake med en lang liste sentrale emner fra Sogn som er unevnt, til min undring og mitt savn.

Folket ved Hustadvika er beretningen om «eit av dei mest berykta havstykka langs kysten vår», der «utallige skuter har gått ned», der livet var en sammenhengende kamp mot naturkreftene, men der havet samtidig har vært «ei kjelde til rikdom». «Frå land og ut i havet er som å segle i ei hinderløype. Heile tida må du passe deg for undervasskjer, straumdrag og klipper som bryt havflata... Kjem du heilskinna over Hustadvika ein uversdag, har du fått ei oppleving for livet. Det vil seie: det er vanskeleg å å glede seg over den viltre dansen på båretoppane dersom magen vrenger seg».

De dype skoger.

I forhold til slike trakter er skogsbygdene inn mot svenskegrensen som et fremmed kontinent, av natur og av folkelynne. Skoglandet, om Solør og Odal, er en vakkert utstyrt samling tekster av forfattere med tilknytning til distriktet. Det er som om hele tonen blir mer innadvendt og lavmælt, her hvor det er langt fra livsfarlig sjøsprøyt og stupbratte fjell. Mens Mørekysten mønstrer tett i tett med lokale verdensmestere i kvasse tak, er det som om de knapt våger å tro her mellom grantrærne i øst at omverdenen skulle være interessert i dem. «Jeg tenkte at det ikke gikk an å skrive om Norge generelt og Kongsvinger spesielt så noen andre gadd å lese det», minnes Levi Henriksen. «Men det var altså først da jeg forsto at jeg ikke skulle fornekte at jeg var en liten pinsevenngutt fra Granli som hadde bodd hele livet i Kongsvinger kommune, at det ble noe schwung over det jeg skrev». Han tilføyer, for sikkerhets skyld: «ikke for direkte å skryte».

Lovsang.

Mellom disse to ytterligheter i det norske landskap ligger fjellbygda Lom på toppen av Gudbrandsdalen. Et lokalsamfunn med mer selvbevisst profil skal vi lete lenge etter. Med halve bygda som informanter har Arvid Møller, dalens flittig leste forfatter, skrevet en bok med 100 kapitler som i sum tar opp hver tenkelig side ved stedets liv og historie. En lovsang til bygda, og til bygdesenteret Bergom, som har mer av et ansikt i behold enn mangt et vandalisert senter i Velstands-Norge.

Noe er likevel gått tapt, vedgår en av bygdefolket:

«Da butikkdisken vart borte frå Nils-bue, Torjer-bue og Koop’en på 60- talet, vart samstundes den gode, kjappe replikken gravlagt, meiner Ingvar Kolden... Her hadde dei store replikk-kunstnarane fritt spelerom. Dei beste var utruleg snartenkte, for humoren var situasjonsbetinga, replikken måtte avleverast der og då... Ein ordhittog kar kunne vera ein låk gardbrukar og ein latsabb, var han god til å svare for seg, fekk han likevel høg status. Og vi som var unge og framvekstingar – og dei vaksne med – sto med lange øyro og høyrde på». Ved kassaapparatet i det nye supermarkedet stilnet ordkunsten, beklager Kolden.

Slik blir et streiftog gjennom lokalhistorien en vandring gjennom kongeriket med sine store og små forvandlinger.