Rettferdighet, sett fra Blindern

I en gripende scene fra pensjonatet i Welhavens gate, begynner Diderik From (oppfinneren av den firsidige trekant mm) å gråte under frokosten. «Hva er det, Diderik,» spør hybelvertinnen. Det er Froms rettferdighetssans som får tårene til å sile. Han tåler ikke å se at noen lider urett. «Overrettssakfører Rütter-Wächselsen har fått sånt prektig egg,» svarer From, «men mitt er så lite.»

Ikke dermed sagt at artiklene fra jurister, antropologer, statsvitere, filosofer, kjønnsforskere og teologer i essaysamlingen Rettferdighet, redigert av Beatrice Halsaa og Anne Hellum, kvalifiserer til medlemskap i Dusteforbundet. Noen av tekstene redegjør godt for samtidens syn på rettferdighet, andre for empirisk forskning på rettferdighet som allmennkulturelt fenomen.

Menneskerettighetenes fremmarsj, samt økt bevissthet om diskriminering, har påvirket synet på rettferdighet. Mens John Rawls kontraktteori ser for seg en offentlighet der alle deltar med like rettigheter, blir enige om felles regler og tilgodeser de svakeste i samfunnet, mener Martha Nussbaum at Rawls overser forskjell i makt, ressurser og evner hos partene som utformer samfunnskontrakten. Nussbaums «kapabilitetsteori» legger vekt på resultatet av samfunnsordningen, ikke dets prosedyrer. Debatten mellom Rawls og Nussbaum går igjen i debatten om hvorvidt kvotering er et rettferdig virkemiddel eller ikke.

Kjøper seg fri.

De to beste artiklene diskuterer rettferdighet i forbindelse med miljø og migrasjon. Christina Voigt skriver om de fleksible ordningene i Kyoto-protokollen, det vil si global handel med kvoter, blant annet basert på utslippsreduksjoner i utlandet, gjør at det lønner seg for Norge å kjøpe kvoter. Å redusere hjemlige utslipp er dyrere enn å handle kvoter, men enkelte av tiltakene Norge betaler i andre land, har store sosiale omkostninger. Og er det rettferdig at rike land kjøper seg fri fra egne utslippsreduksjoner?

Migrasjonstrykket i Europa fører til stadig mer drakoniske tiltak. Grunnleggende menneskerettighetsavtaler som FNs Flyktningekonvensjon og Barnekonvensjonen er svekket i utlendingssaker. I en gnistrende tekst redegjør Merete Havre Meidell for hvordan Høyesterett unnlot å utrede barnas situasjon i en utvisningssak mot deres mor, på tross av at Norge er forpliktet av Barnekonvensjonen til å la barn høres i saker som angår dem. Saken ble avgjort til fordel for staten i mai 2009.

Peter Normann Waage trekker frem Platons begrep thymos, medfødt rettferdighetssans (som hos Diderik From). Thymos gjør at vi føler skam hvis vi ikke lever opp til vår egen selvfølelse, og vrede hvis andre ikke anerkjenner oss i tråd med vår selvrespekt. Meidells eksempel påkaller begge reaksjonene. Rettsstaten Norge bør føle skam over ikke å leve opp til egen standard, den splittede familien føler kanskje vrede over ikke å ha blitt hørt i sin egen sak.