Global oppvarming og naturkatastrofer gjør bærekraft og økologi stadig viktigere for arkitektfaget. Norske Peder Anker, professor i vitenskapshistorie ved New York University, setter dagens debatt og utvikling inn i et opplysende historisk rammeverk. I boken From Bauhaus to Ecohouse. A History of Ecological Design, viser han at arkitektur som er sensitiv og responsiv overfor omgivelser og energibruk, inngår i en snart hundreårig tradisjon.

Funksjonalisme.

Anker trekker tråder tilbake til Bauhaus, et modernistisk eksperiment der kunstnere, arkitekter og designere arbeidet i pakt med relevant vitenskap. Skolen ble grunnlagt i 1919 i Tyskland, og ble en viktig eksponent for den såkalte funksjonalismen.

Gjennom formgivning i nær sagt alle disipliner ville Bauhaus medvirke til å bedre menneskers sosiale helse og jordens tilstand. Naziforfølgelser lot flere av skolens lærere og studenter flykte til England på 1930-tallet, og videre til USA – der deres pedagogiske og estetiske idealer fikk stor innflytelse.

Blant disse trekker Anker frem arkitekt Walter Gropius og billedkunstner László Moholo-Nagy. Beskyttelse og utvikling av våre omgivelser tilhører arkitektens fremste ansvar, sa Gropius til sine studenter ved Harvard tidlig på 1950-tallet – en holdning Anker legger stor vekt på. Han nevner også Moholo-Nagys sammenligning mellom arkitekten som terapeut. I lys av datidens interesse for psykoanalyse kunne dette perspektivet med hell utdypes.

Romskip.

Bauhausrelatert virksomhet forflyttet seg til romforskning og romdesign på 1960-tallet, og Bauhaus-elev Richard Buckminster Fuller ble en betydningsfull eksponent for fortsettelsen av det europeiske Bauhaus betydning for tradisjonen.

På 1970-tallet lot ledende landskapsarkitekter seg inspirere av astronautens liv – jordkloden ble gjerne fremstilt som et stort romskip. Tematiseringen av disse økologiske sporene gir fylde til Bauhaus-ideologiens virkningshistorie. Anker fremhever også hippiebevegelsens vekt på harmoni med naturen, individuelt ansvar og – gjerne hytteaktige – livsstil.

Ankers fremstilling er konsentrert om perioden 1920-tallet til 1980-årenes eksperimenter med arkitektur som vil bedre omgivelseskvalitetene, og ser dagens miljøbevisste arkitektur i forbindelse med denne tradisjonen. Ved å fremheve den nederlandske arkitekten Winy Maas (fra MVRDV), som blant annet står bak den omdiskuterte Barcode-rekken i Oslo, for å ha brakt ny og innovativ estetikk til økologisk arkitektur, går Anker til de økologiske premissene for et byutviklingsprosjekt som er møtt med innbitt motstand og uforståelighet.

Slike diskusjoner gjør Ankers bok særlig interessant for historikere og arkitekter, men passer egentlig for alle som er opptatt av by, miljø og omgivelser.

Passivhus.

Norske Arkitekters Landsforbunds avdeling Ecobox ble opprettet for å øke miljøkompetanse og tverrfaglighet i norsk arkitektur, i tråd med den tradisjon Anker skisserer: Å la forskning integreres med historie, samtidsarkitektur og stedsutvikling.

I Norge er det også relevant å se utviklingen av lavenergiboliger i lys av en slik tradisjon. Såkalte passivhus kombinerer sol- og jordvarmekollektor og avansert gjenvinning med ventilasjonssystemer som distribuerer friskluft og varme. For eksempel har Steinsvik arkitektkontor i Tromsø i en generasjon spesialisert seg på slik prosjektering – og er pionérer på området.

Boken From Bauhaus to Ecohouse omhandler tyske, engelske og særlig amerikanske forhold. Peder Ankers evne og vilje til å fremheve en – kanskje avgjørende – forbindelse mellom naturvitenskap, teorier om forhold mellom mennesker, og bygde omgivelser, innfører nye momenter til en viktig diskusjon. Boken tilbyr innsikt i historien om følsomhet for omgivelsene – som er mer nødvendig enn noen gang. Og den viser at tenkning omkring natur og kultur manifesterer seg i arkitektur.

Savnet av gode illustrasjoner ble imidlertid stort under lesningen. Boken forteller at tenkning om omgivelser, kan forstås gjennom bygninger. Å se, ikke bare å lese, ville øke denne forståelsen.