Om det hviler et uskyldens skjær over nordmannens ansikt, er det fristende å tilskrive det vår bakgrunn som en liten nasjon, som gjennom sin korte historie har levd nærmest uberørt av den store verdens ondskap. At man i vår tid søker å punktere denne uskyldsmyten, er et sunnhetstegn, enten man tar for seg norsk ishavsimperialisme, norsk deltagelse i Hitlers krigføring i øst eller det kyniske europeiske kolonieventyret i siste del av 1800-tallet.

Det er det siste eventyret historikeren Bjørn Godøy forteller om i sin ferske bok om det norske engasjementet i belgiske kong Leopolds private koloni, Kongostaten, et av de blodigste kapitlene av imperialismens historie.

Blod og gummi

Godøy har fulgt norske underoffiserer, sjøfolk og jurister, en gruppe som var få i antall, men som kom til å spille en viktig rolle i belgiernes utnyttelse av det fruktbare landet på Afrikas vestkyst. Fruktene var stort sett gummi, og til å bestyre utvinningen og tukte arbeiderne fant Leopold uvurderlig mannskap i land som sto utenfor kolonikappløpet, deriblant Norge. Mange av dem kom fra gode borgerlige familier og fant seg raskt til rette med en jobb der nedslakting av innfødte var en del av rutinen:

«Skyt mer og snakk mindre», som sjefen i Ibali, Konstans Halling, sa det under den såkalte gummikrigen i 1899. Den endte med drap på 2700 av en lokalbefolkning på 3000, det hele ledet av nordmennene Halling og Gullbrand Schiøtz.

Men også den norske stat viste en slående toleranse for Leopolds Kongo, selv etter at redselshistoriene hadde nådd Europa og gitt opphav til massiv kritikk. I Godøys fremstilling går ingen fri, men han spiller det moralske kortet godt. I stedet for å peke på det opplagte, lar han gjerningene tale for seg, eller han benytter seg av effektiv kontrastering – som når han skildrer folkefesten ved åpningen av Historisk museum i Kristiania i 1904, der direktør Yngvar Nielsen hadde fylt flere av montrene med kongofarernes utbytte fra tjenesten hos den belgiske kongen.

Godøys spenstigste grep er å fremheve nordmennenes egne erfaringer, ord og tanker, utsøkt fremstilt gjennom brev og dagbøker. Sjelden har jeg sett historiske aktører tre så levende frem; det er som malariafeberen stiger meg til hodet under lesningen – det er ypperlig gjort. Hemmeligheten ligger i forfatterens evne til å utnytte litterære grep like mye som argumentasjon; skikkelser og skjebner stiger frem mellom de analytiske og kontekstualiserende passasjene, som aldri er trettende, men gjennomført kortfattet og pregnant.

Gruveeiere og «halvville negre»

Få av disse kvalitetene gjenfinnes i Kirsten A. Kjerlands bok om nordmenn i Kenya fra slutten av 1800-tallet til i dag, selv om hun har forsøkt på noe av det samme – å fremheve aktørenes egne historier. I epilogen røper hun at hun bevisst har valgt bort «utbroderte, eksplisitte politiske analyser» og skrevet noe hun betegner som «vitnelitteratur». Da har leseren lidd seg gjennom mer enn 250 sider med norsk-kenyanernes giftermål, forretningsdrift, jakthistorier og lunsjer.

Problemet er at Kjerland ikke viser spor av litterært talent. Hun klarer ikke anskueliggjøre, men utlegger for det meste kildene velvillig på aktørenes premisser. En akademiker, endatil dr. philos i kolonihistorie, som ikke er velsignet med litterær teft, bør kanskje holde seg til sin lest, som nettopp er å analysere og problematisere. I stedet har Kjerland forsøkt seg på en narrativ form, og glemmer at også den gode fortellingen har et tema, en problemstilling. Etter å ha lest side opp og side ned om norske plantasjeeiere, gullgruveeiere og «halvville negre», i en form som minner om jubileumsberetningen til en lokal seilerklubb, slår jeg en tykk ring rundt det første spørsmålet jeg satte i margen:

Her må det da være noe å gripe fatt i?

Spist er spist

Kjerland har rett nok gjort et stort arbeid med å registrere en glemt del av norsk utvandringshistorie. Her og der har hun også anslag til perspektiver, men i det store og hele har hun begått kardinalsynden, og unnlatt å ta grep om stoffet. Og da hjelper det ikke at hun i epilogen røper sitt eget ubehag i møte med norsk-kenyanernes rasistiske holdninger. Som leser er jeg ikke interessert i få kilt min moralske forargelse; det jeg ønsker er å forstå.

Denne forståelsen får jeg hos Godøy. Riktignok er hans kolonihistorie mer actionfylt; det er tross alt mer spennende å lese om vestfoldingen som ble spist av kannibaler i Kongo enn lunsjmenyen til de norske settlerne i Kenya. Men i bunn og grunn handler begge bøkene om det samme, viktige emnet:

Om møtet mellom oss og de andre og hvem vi blir under Afrikas hete himmel.