Det er ikke lenge siden jeg leste og anmeldte Sofi Oksanens Utrenskning, en usedvanlig god roman om konsekvensene av den sovjetiske okkupasjonen av Estland.

Nå sitter jeg her med en annen roman som også tar utgangspunkt i nære historiske hendelser og maktpolitiske forhold, men denne gangen sett fra herrefolkets perspektiv. Utgivelsen heter Små kriger og er skrevet av den britiske suksessforfatteren Sadie Jones. Den er langt fra like god.

Handlingen i boken utspiller seg hovedsakelig på Kypros i 1956. Dit kommer den unge engelske offiseren Hal Treherne, hans kone Clara og de små tvillingdøtrene deres. Den britiske kolonien er truet av opprørskrefter som ønsker union med Hellas, og Hal som bare har opplevd rutinearbeid som offiser, ser frem til en mer aktiv tjeneste.

Desillusjon

Men livet på solskinnsøya blir ikke slik Hal hadde sett for seg. Håndteringen av den spente situasjonen – som er fremstilt med klare paralleller til dagens virkelighet i Afghanistan og Irak – gjør hvite offisershansker svarte, og de høye idealene hovedpersonen har viser seg snart å være vanskelig å etterleve. Slik beskriver romanen en bevegelse fra illusjon til desillusjon.

Små kriger er en bok som har god tid. De første hundre sidene bruker den til å presentere og etablere situasjoner og skikkelser, og likevel fremstår teksten som til dels overfladisk. Den gir riktignok et bilde av en tid og et samfunnslag som dyrker fortielsen som metode, og bekrefter samtidig fortellingen om det britiske selvbeherskelsesidealet – som da Hal later som om han ikke ser Claras tårer for å gi «henne sjansen til å bekjempe det». Men utgivelsen makter sjelden å skape noen interesse for det som befinner seg under overflaten den fremstiller, ganske enkelt fordi den tilbyr meg så lite å stoppe opp ved.

Dermed nærmer jeg meg det største problemet med romanen, nemlig at det enkle, motstandsløse språket er så kjedelig å lese – på sitt dårligste gir det absolutt ingenting: «Kjæresten til Hal het Clara Ward. Hun stod blant publikum og så på sammen med foreldrene og en yngre bror, og senere, på avslutningsballet, skulle hun danse med ham. Clara var søsteren til James, Hals venn. Hal hadde vært med James hjem til Buckinghamshire et par ganger. Det var slik de hadde truffet hverandre.» En sammenligning med originalen viser at det er Jones selv, og ikke Merete Alfsens oversettelse, som legger opp til denne uelegante, lesebokaktige stilen.

Det er en konvensjon ved dagspresseanmelderiet å avslutte med en eksplisitt konklusjon. Her tror jeg den gir seg selv.

Oversatt av Merete Alfsen

Gyldendal