Hanan al-Shaykhs første roman til norsk, Jeg feier solen av hustakene (2000), utkom i den såkalte Marg-serien på Gyldendal, som først og fremst utmerket seg med meget nøysomme omslag. Dette er hennes tredje oversatte bok, og nå er det tale om et glorete omslag som leder tanken hen på triviallitteratur og 1930-tall. Man skal imidlertid ikke ha lest mye av Gresshoppen og fuglen før man innser at denne omslagsillustrasjonen, signert Josie Jammet/Heart, står utmerket til innholdet.

Morens livshistorie

Boken forteller livshistorien til forfatterens mor, Kamila, som ble født i 1925, og fikk første del av barndommen i en landsby i Libanon. Faren forlot henne, broren og moren, og Kamila kom til Beirut som niåring, der hun to år senere ble lovet bort som brud til sin 18 år eldre onkel. Hun ble følgelig tvangsgift med ham som 14-åring, voldtatt på bryllupsnatten og besvangret. Det ektemannen imidlertid ikke visste, var at hun hadde hatt en slags kjæreste i to år, Muhammad. Hun fikk enda et barn med onkelektemannen (forfatteren), før hun omsider fikk innvilget skilsmisse og ekte Muhammad, som hun avlet ytterligere fire barn med. Dette er i korthet hovedtrekkene i hennes liv, som ble preget av skam og fordømmelse etter oppbruddet. Men disse punktene alene, så dramatiske de enn er, er ikke egnet til å skape den leseverdige bok som Gresshoppen og sommerfuglen så absolutt er blitt.

Uvilje

Et hinder å forsere for forfatteren, var å overvinne den uviljen hun hadde næret overfor moren etter at hun som syvåring ble forlatt av henne. Dette redegjøres for i et lengre, men viktig forord. Det annet var å gi moren jeg-stemme. Kamila lærte aldri å lese og skrive, fattigdom og ekteskap fordrev enhver idé om boklig lærdom. Den underlegenhetsfølelse hun dermed kom til å lide under, måtte på et vis kompenseres for med muntlig ferdighet, og Hanans oppgave ble å omskape morens skråblikk, temperament og utlegninger til skrift, til kunst, til sammenheng.

Det beste ved denne boken er måten Kamila og Mohammad gjennom 11 år illegal kjærestetid anvender hjerte-smerte-språket i egyptiske filmer, hvis romantiske vyer ble et ideal, en slags livsreferanse. Samtidig må man undres over hennes motstandsdyktighet. Hun ble mye av en overlevelseskunstner, og hun møtte moralske bebreidelser med kvikke sneiord og sprelske motutfall. Hennes kunst ble smektende sang og henført diktresitasjon, i tråd med vyene. Dermed viser forfatteren to ting gjennom skriveprosessen. Man kan overleve takket være kunst, uansett lødighetsgrad, og man kan lære å elske den som man så lenge har følt seg forstøtt av.

Oversatt av Bente Klinge

Gyldendal