At Jonathan Safran Foers tredje utgivelse skulle bli en sakprosabok om dyreetikk, virket aldri innlysende. Den unge amerikaneren har tidligere gitt ut to romaner, og selv om de begge har tatt utgangspunkt i alvorlige hendelser – krig i filmatiserte Alt blir klart og betydelig (2004) og 11. september i Ekstremt høyt og utrolig nært (2006) – fremsto de begge som svært skjønnlitterære utgivelser. Særlig sistnevnte roman hadde noe Paul Auster-aktig ved seg – en dyrking av hvilket fint og forunderlig sted litteraturen kan være, et grep som ofte ender med å søle vann i egen kruttønne.

Eating Animals skiller seg fra Foers tidligere bøker ved å være inderlig uten hverken å ironisere over, eller distansere seg fra innholdets slagkraft. Få ting er klarere, betydeligere og nærmere enn hva man velger å putte i munnen og svelge. Boken er imidlertid lik Foers romaner ved at den ligger tett opp på forfatterens eget liv. Hovedpersonen i debutromanen bærer samme navn som forfatteren, og handlingen i hans andre roman utspiller seg i Foers hjemby New York. Det er dermed ikke overraskende at også Eating Animals har et personlig utgangspunkt. Ideen til boken fikk han da han ble far for første gang, og et uunngåelig spørsmål meldte seg: Hva skulle han gi sønnen å spise?

Kompliserte spisevaner

Å spise dyr, skriver Foer, er for mennesker i Vesten å spise dyr som avles opp utelukkende med det formål at kjøttet på kroppen deres skal selges som mat. Han kaller disse stedene kjøttfabrikker. I vår kultur handler det altså ikke om å være for eller imot hvorvidt det er naturlig å spise kjøtt eller ikke, men om det er naturlig å spise kjøtt fra dyr som er brakt til verden utelukkende for å spises, og som tilbringer det meste av deres korte liv i smerte.

Dyrs smerte er imidlertid kun ett moment ved det moralske aspektet av å spise dyr, skriver Foer. I tillegg kommer all «uønsket fangst» som en bivirkning av tråling etter for eksempel tunfisk. Listen over de 145 andre livsformene som blir revet opp av vannet og kastet livløs tilbake i havet, utgjør en hel side i boken. Kjøttproduksjon legger også beslag på ufattelig mye korn mens mennesker sulter, for ikke å snakke om de miljømessige omkostningene tilknyttet produksjon og transport av kjøtt.

Å spise dyr er med andre ord langt mer komplisert enn en oppskrift på oksegryte kan gi inntrykk av. Eating Animals rommer informasjon og moralske implikasjoner det krever migrenefremkallende hjerneaktivitet for ikke å føle seg truffet av.

Åpne lesere

I USA er det vanlig at skjønnlitterære forfattere tar steget over til sakprosa. Forfattere som David Foster Wallace, William T. Vollmann, Joan Didion, George Saunders og Jonathan Franzen har alle gitt ut minst én sakprosabok, om enn som en samling med essays. Foers siste utgivelse er dermed tro mot tradisjonen, og emnet han har valgt seg er spesielt egnet for en personlig innfallsvinkel fordi det å spise både er dypt personlig og allmennmenneskelig.

Mange har skrevet mye om dyreetikk, men det som gjør Foers bok spesiell er det lesersegmentet vi kan forvente vil lese Eating Animals. Moralfilosofer kan ha gode argumenter i bøkene sine, men de preker som oftest for koret. Foer har derimot en stor leserskare som vil lese den tredje boken hans uavhengig av hva den handler om. Det er åpenbart viktigere at NRK sender en dokumentar om forholdene på et slakteri, enn om en dyrevernsorganisasjon legger ut de samme videoklippene på sin hjemmeside.

Foer skriver at han har valgt å avstå fra å spise kjøtt, og at han heller ikke vil gi kjøtt til sin sønn. Med tanke på de ekstremt detaljerte og, moralsk sett uleselige beskrivelsene av hva som skjer i en kjøttfabrikk eller i et slakteri, fremstår valget hans som innlysende.

Hamish Hamilton