Den kompakte, sosialdemokratiske majoritet fyller offentligheten med velmenende og likelydende uttalelser. Maktene i media – Fritt Ord, Aftenposten – leter derfor etter dissonante stemmer, skribenter som våger å kaste brannfakler inn i debatten, som det heter. Slik får man mangfold, slik får man temperatur, slik får man trollene ut i offentlighetens lys.

Hanne Nabintu Herlands krigerske essaysamling Alarm! minner om en oppdatert utgave av Fritt Ords siste prisvinner: Nina Karin Monsen, versjon 2010. Herland beskriver «en kultur i krise». Vårt gudløse samfunn er uten etikk, og synker ned i tøylesløs egoisme, depresjon, narkotika og selvforakt: «Man nærmer seg dermed moralsk anarki, tilstanden som går forut for en sivilisasjons fall.» Løsningen er «moralsk opprustning», mer religion i offentligheten og respekt for «den tradisjonelle norske kulturen».

Meningssterk

Selv om religionshistoriker Herland er meningssterk, er hun ikke nødvendigvis kunnskapssvak. Boken er en syntese av samfunnsvitenskapelig teori, teologi, klipp fra media og ymse vitnemål – blant annet fra en drosjesjåfør i Bergen som siteres på at: «Jeg føler at vi blir lurt hver eneste dag». Slik understreker Herland både faglig tyngde og at hun taler på vegne av folk flest. Men historiske referanser til Athens fall (angivelig et resultat av hedonisme, ikke makedonsk okkupasjon) og tysk antisemittisme (angivelig resultat av lav nasjonal bevissthet hos tyske studenter), tyder ikke på dyp akademisk skolering.

Puslete

Selv om dommedagsvarslene snart lyder like hyppig som værvarslet, er det vrient å utfordre FNs og andres beskrivelse av historisk gode tider i Norge. Gitt oppvekst i Den demokratiske republikken Kongo, burde Herland vite et og annet om samfunn i krise. Djevelen hun maler på veggen, overbeviser likevel ikke. Herland nevner selvmordsstatistikk og psykiske problemer, men påstandene blir ikke belagt eller reelt drøftet. I denne genren teller skarpe sentenser, outrerte påstander og giftige personangrep mer enn det koherente argument, men også her blir boken litt puslete.

Mens helterollene i dramaet innehas av Mohammad Usman Rana, Sigurd Skirbekk og Herland selv, er skurkene Human-Etisk Forbund, Trond Giske og A-magasinets fredsommelige samlivsspaltist Frode Thuen. Frode Thuen som mørkets fyrste, flirende ideolog for totalt bakkanal i et Norge med «fascistiske» og «sovjetiske» trekk? Ekte drama queens kan riktignok beskrive teselskaper som ragnarokk, men ærlig talt, Herland, finn bedre skyteskiver.

Leserbrevstil

Den indignerte leserbrevstilen er gjennomgående. «68’ere» har «smadret», «rasert» og «hakket løs på» norsk kultur, noe som gjør Herland «forbannet». Hun påstår at troende «stemples», kristne «mobbes» og at kritikk mot Hege Storhaug er «overgrep» og «karakterdrap». Herland ønsker seg toleranse og inkludering, særlig for religion, men viser selv liten nåde overfor englene til prinsesse Märtha.

Kanskje er ikke de dissonante stemmene alltid så utypiske likevel. Herlands følelsesladede stil, offerretorikk, voldsomme adjektiver og smussomslag preget av lyse lokker, leppestift og høye hæler er strømlinjeformet til en medievirkelighet som dyrker bilder og konflikt. Her blir det overskrifter, forsider og TV-opptredener. Så kan jo både maktene i media og vi andre tenke over hvorvidt denne typen brannfakler fører debatten videre. Er det troll som sprekker eller bare spektakulære blaff av meningsløshet?