Bøkene til Øystein Lønn utspiller seg stort sett i Kristiansand og Agder, og forfatteren dyrker det usagte. Budskapene pakkes inn i dulgte antydninger. Oppgjørene har ingen vinner. Faenskapet har ikke adresse. Ilterheten drysses jevnt ut i alle replikker. Oppgittheten velter ut av alle setninger. Noe er riv ruskende galt, men det skal ikke navngis. Leseren kan tenke sitt. Det usagte i dette forfatterskapet er typisk modernisme, og typisk sørlandsk talemåte. Ingenting sies rett ut.

I romaner kan man unne seg setninger som bare skyver handlingen videre, men Øystein Lønn formulerer knapt én eneste setning som ikke er konsentrert og ladet med sin egen mening.

Det dirrer av Øystein Lønn. Hva er det forfatteren vil si?

Galt.

Det tusler ingen lektorer eller forfatterspirer omkring og lurer på om de har gjort leksene sine i dette forfatterskapet. Vi møter advokaten. Kirurgen. Allmennlegen. Etterforskeren. Sjefredaktøren. Jazzpianisten. Gründeren. Bedriftseieren. Finansmannen. Aksjespekulanten. Sekretæren. Byråkraten. Stortingsrepresentanten. Kelneren. Og veldige damer som utfordrer det hele. Tom Reber fra 1988-romanen er byggmester Solness. Det er mennesker med makt og muligheter. I et romanunivers som tegner et bilde av et norsk samfunn der noe er veldig galt. Hva er det som er galt?

Etter Sofia (2010) avslutter trilogien om sjefredaktør Simen Linde, hans nå avdøde kone Sofia Linde og kunstner- og journalistvennene Leon og Bird. Spenning og nervøsitet preger livene til Sofia Linde og Simen Linde. De lever i frykt for ikke å strekke til. Ambisjonene har forkrøplet dem. Kunstens muligheter diskuteres i de to første romanene i trilogien, men presenteres ikke som noen løsning. Kunsten stiller skyhøye krav som det knapt er verdt å innfri, for det hjelper ikke for noe likevel, og det blir aldri bra nok. Kravene er for høye. Alt er gjort før, og det lar seg ikke gjøre om igjen. Brahms gir for mye av alt og er langt unna det perfekte.

Etter Sofia handler mest om den oppsagte sjefredaktør Simen Linde og hans liv med nye kvinner etter Sofias død. Første avsnitt anslår tematikken og knytter boken til tidligere bøker i trilogien: «Han savnet avishuset, lydene, den hektiske formiddagen, vissheten om å gjøre et arbeid han behersket, morgenmøtene og et par kolleger. Ellers var forholdene til å leve med.»

«Livsmestringens problem er et av Lønns store temaer (...) man kan vinne eller tape, bare man ikke taper ansikt»

Simen Linde er den fryktede og elskede sjefredaktøren som må si i fra om at de fleste journalister skriver elendig. De blander antagelser og fakta og bør alltid stryke halvparten. Linde selv skriver mye, og han skriver hurtig. Talentet hans er ettertraktet, alle misunner det.

Å forstå seg selv og beherske sitt liv er et grunntema i Øystein Lønns forfatterskap, ikke nødvendigvis å herske over de andre, men å beherske seg. Det er ikke bare Thrane fra den velkjente novellen i samlingen Thranes metode og andre noveller (1993) som krampaktig holder fast i ritualer og vaner for å oppnå en følelse av å mestre tilværelsen. Livsmestringens problem er et av Lønns store temaer. Idealet er å beherske gleden og sorgen. Man kan vinne eller tape, bare man ikke taper ansikt.

Vaner.

Simen Linde drikker tre glass whisky om kvelden. Hver mandag og fredag klokken fire besøker han elskerinnen: «Og som alltid har hun på seg en hvit slåbrok.» Øystein Lønns romanfigurer har en rekke slike avtaler med seg selv, om tre glass hver kveld, aldri alkohol før etter klokken 18.00, alltid det samme og alltid som sist. En hær av vaner og regler skal kontrollere livsførselen og temme lidenskapen. Etter fornuften kommer kaos, da kan alt skje.

Øystein Lønns romaner har ingen løsninger å by en samtid som blir fremstilt som uggen og usikker, og der aksjer og troende er de store stygge ulvene: «Simen sto utenfor de troendes galskap. De var upålitelige. De var sjelden oppriktige. De rystet ham.»

Det er vanskelig å forstå hvordan Simen Linde skulle kunne være et alternativ til de troendes galskap.

«Han var innhentet av avisens styre, av aksjeeierne, av aksjene, av de som tolket både makten og sannheten,» skriver Lønn om Simen Linde når han skal avskjediges som sjefredaktør. Er det bare Simen Linde eller også Øystein Lønn som ikke ser at sjefredaktøren også blir avskjediget fordi han er for skarp i sine fortolkninger av makten og sannheten? Er det annet enn makten og sannheten en sjefredaktør er satt til å tolke, beskrive og kritisere i sitt daglige virke?

Uro.

Jeg tar meg i å tenke at det er noe selvtilfreds over Øystein Lønn og hans syn på samfunnet, hvis det da ikke bare er en gammel og upresis samfunnsbetraktning han holder seg med, eller han er fornøyd med å male frem en eksistensiell uro og avmakt uten å gi seg i kast med presise beskrivelser av makt og samfunn?

Jeg vet ikke hva det er, et skjerpet blikk på samfunnet som har stivnet i et rutinert og misfornøyd syn på tilværelsen? Eller bare at det er nok å dirre? Lønn tar ikke opp samfunnet som tema, han legger frem en livsfølelse.

Kjell Askildsen fra Mandal og Øystein Lønn fra Kristiansand formulerer den ene velskrevne boken etter den andre. Jo eldre og mer rutinerte de blir, desto mer estetiske og litterære blir de. Faller man inn eller ut av kanon med den slags?

Kjell Askildsen og Øystein Lønn skriver formfullendte, eksistensielle mesterverk som ikke aner hvordan samfunnet henger sammen.

Norsk samtidslitteratur uten disse to er som Barcelona uten Messi.