Den engelske tittelen på denne debutromanen fra New Zealand er Rehearsal, og det er ikke sikkert at det mangetydige og uklare norske Prøve er en god oversettelse. Det avgjørende punktet i romanen gjelder nemlig prøveforestillinger, øvelser, innøving av et teaterstykke som elevene på en dramaskole får ideen til fordi en sexskandale blir avslørt på musikkskolen som ligger like ved. Det er denne skandalen – mellom en godt voksen musikklærer og tenåringen Victoria – som det meste av romanen dreier seg om, men vi får på ingen måte en enkel og tilrettelagt historiefortelling som går mot avsløring eller oppklaring. I stedet beveger romanen seg i rykk og napp mellom korte kapitler som har ukedager som titler og som er samlet i bolker som utgjør romanens hoveddeler. Her skifter det så mellom det som skjer på musikkskolen, gjerne formidlet ganske kryptisk via samtaler, tankerekker, konfrontasjoner, og det som skjer med noen utvalgte elever på dramaskolen – med Stanley i hovedrollen.

Roller.

Nesten alle personene vi møter i romanene blir så vidt utydelige og i så stor grad bærere av en eller annen egenskap, at de må bli å forstå som roller som skal spille ut og demonstrere identitet, seksualitet, ungdoms uskyld og fristelser, og mangt annet. Også overgrepet – eller kjærlighetsforholdet – fremstår som påstander eller muligheter, uten at vi noen gang får vite hvordan det egentlig forholdt seg. Bare slik kan «skandalen» ha virkning ut over seg selv og skape ubalanse i forholdet mellom lærere og elever, foreldre og barn – eller mellom søstrene Victoria og Isolde som selvsagt også er gitt navn som skal bety noe ut over seg selv.

Vellykket skriveøvelse.

Prøve er i beste fall vellykket som skriveøvelse, som «prøve», men bærer altfor sterkt preg av villet eksperimentering og vilje til å skrive «litteratur». Det er bare unntaksvis at bøker som på død og liv må være underfundige og finurlige, lykkes med å avsløre dypere lag av virkeligheten enn det enklere beretninger makter. Når romanen likevel nå opplever det som i reklamen heter «internasjonal oppsikt», kan det komme av nettopp dette at den er så lite knyttet til tid og sted og bestemte forhold – men da mister den også det særpreg den ellers ville kunne få.