Store mannlige narsissister, kraftfulle litterære stemmer. Slik lyder kortversjonen av den amerikanske romanarven etter krigen: Norman Mailer, John Updike, Saul Bellow og Philip Roth. I bok etter bok opptrer hovedpersoner, som ligner svært mye på sine forfattere. De snakker om sex, først og fremst. Deretter om død, litt om kunst og ensomhet, og om guttedagene under krigen. Til slutt kommer et Shakespeare-sitat.

Spørsmålet er om dette egentlig er nok. Blir man ikke lei av å lytte til aldrende menn som dyrker sin penis, intenst og høytidelig, og oppfatter den øvrige verden kun som et hull å stikke den i? Kan man annet enn å le av deres holdninger til kvinner? Philip Roths romaner Sabbaths teater fra 1995, som nå er ute på norsk, oversatt av Tone Formo, og årets The Humbling reiser spørsmålene på ny.

I Woody Allens film Ektemenn og hustruer blir en forfatter ved navn Roth servert følgende litteraturkritiske salve av studinen han kurtiserer: «Er det ikke under din verdighet som en moden tenker å la hovedpersonen din ødsle ut all sin følelsesmessige energi på et psykotisk forhold til en kvinne du forestiller deg som en mektig og inspirert sexgudinne, men som i virkeligheten bare er stakkarslig og syk?» Filmens holdning er at Roth hverken kan tenke eller skape drama med mindre han frigjør seg fra umoden narsissisme.

Pinlig tekst

Det samme kan man si om Philip Roths siste roman. På tross av presis prosa og enkelte strålende scener, er The Humbling en pinlig tekst, for skisseaktig som roman og med tanker Roth har tenkt bedre før. Den aldrende skuespiller Simon Axler klarer ikke lenger å opptre. Axlers krise er en versjon av den sataniske treenighet Roths hovedpersoner vanligvis konfronteres med: skrivesperre, impotens og død. Tre ting som egentlig er ett, et eksistensielt kinderegg for menn.

Heldigvis dukker redningen opp i form av en 25 år yngre kvinne som (bortsett fra når de plukker opp fremmede jenter for å ha trekant) slutter å være lesbisk når hun treffer Axler. Axler kler henne opp, dyrt og feminint, og spiller rollen som en slags seksuell professor Higgins. Han blir så betatt av sitt skaperverk at han bestemmer seg for å gå på scenen igjen, samt for å befrukte den unge kvinnen. Men skjebnen er lunefull. Kvinnen forlater ham. Karakterene er som plottet, på pornonovellenivå, og fantasien om å omvende lekre lesber kan James Bond bedre. Boken oppleves som pastisj, men inviterer oss samtidig til å ta del i Axlers lidelser. Kombinasjonen er umulig, og leseren trekker et lettelsens sukk når Roth viser barmhjertighet og lar hovedpersonen skyte seg.

Mannlig narsissisme.

Men den som tror at mannlig narsissisme ikke funker som litteratur har ikke lest Sabbaths teater, selv om heller ikke Mickey Sabbath, hovedpersonen, har noe godt svar til Woody Allens studine (han ville nok spurt hva som er bra med å være «en moden tenker»). Romanen vil bli stående (merk metaforen) som en milepæl i amerikansk og jødisk litteratur. I romanens begynnelse gråter Sabbath, mens han onanerer på graven til sin store kjærlighet, Drenka fra Kroatia, og håper at hennes politimannsønn skal komme og slå ham ihjel. Scenen har preg av hedensk ritual, og bringer sammen romanens tema – depresjon, død og sex – i en grotesk og komisk ramme.

I patriarkalske samfunn har opprør form av en ung kvinne. I dagens USA tar opprøret skikkelse av en gammel gris. Sabbath er en av de drøyeste opprørerne i moderne litteratur, «utuktens evangelist»: kåtere enn Dag Solstads lektorer, mer kompromissløs enn Coetzees kynikere. Som spesialist på sodomi og seksuell trakassering skiller han ikke mellom overgrep og kjærtegn. For ham inngår begge deler i et større prosjekt som handler om å «pule verden».

«De fleste menn må passe inn pulingen der de kan, mellom det de definerer som mer presserende anliggender: jakten på penger, makt, politikk, moter, gudene vet hva – skiløping. Men Sabbath hadde gjort det enkelt for seg og tilpasset sine øvrige anliggender til pulingen.» Han er en selverklært, selvhatende og selvnytende gammel gris. «Puling er noe man må vie seg til på samme måte som en munk vier seg til Gud,» erklærer Sabbath.

Romanens dramatiske motor er konflikten mellom satyren Sabbath og de borgerlige konvensjonene som omgir ham. Etter hvert fremstår Sabbath som heroisk, et ærlig barn i en forløyet verden. En dyster, jødisk utgave av klassiske amerikanske litterære helter som Huckleberry Finn og Holden Caulfield. Konklusjonen er kanskje at litteratur ikke trenger «moden» tenkning for å være stor.