«Historien må være enormt oppfinnsom hva menneskelivet angår, for selve livet er en anklage mot menneskets herredømme over jorden. Min egen historie, en hvilken som helst persons egen historie, blir alltid fortalt mot meg, til og med det jeg selv skriver her, fordi jeg ikke har noen heltemodig historie å by på.»

Dette leser vi i Roseannes «vitnesbyrd om seg selv.» Det dreier seg om en form for memoarer den nesten 100 år gamle, stadig vakre irske kvinnen i all hemmelighet skriver og gjemmer under en løs gulvplanke i sitt rom på et sinnssykehus der hun har tilbrakt mange tiår. Hennes fortelling står i kontrast til den andre jeg-figuren i denne romanen, hennes lege, dr. Grenes, «blandende notater». Han skriver om det sykehuset han har bestyrt i årevis, men som nå snart skal nedlegges, men først og fremst om sin pasient Roseanne. Han prøver å finne ut om hun egentlig burde erklæres frisk og sendes ut av sykehuset, og i arbeid med dette finne ut av hvorfor hun i sin tid havnet på asyl.

Samtidig sliter legen med forholdet til sin kone. «Nå er vi to fremmede land, vi har bare ambassadene våre i samme hus. Forholdet er vennskapelig, men strengt diplomatisk,» skriver han på et tidspunkt.

Irlands århundre.

Utdrag av det de to, pasienten og psykiateren, hver for seg – og uvitende om hverandre – skriver, er å finne på skift i en roman som det er vanskelig å legge fra seg, som det heter. Ikke minst inntrykk gjør Roseannes fortelling om sitt nesten gjennomtragiske liv. Den er indirekte en fortelling om Irlands omkastede, voldelige historie gjennom mesteparten av det 20. århundre. Om borgerkrig, broderhat og vold, om overveldende mannsdominert kirkelig makt over enkeltmennesker. Som det er sagt om boken: «Så irsk, så trist og så vakkert».

Romanen er en følelsessterk kjærlighetserklæring til det irske folk, et anklageskrift mot hva kirkens menn har kunnet få seg til av kvinneundertrykkende maktmisbruk – og en medrivende skildring av et forblåst, regntungt landskap vest i Irland, i en europeisk utkant, vakkert og til tider værhardt både i bokstavelig og i menneskelig forstand.

Romanen er også en bok om fortellingens betydning, om minner som i større eller mindre grad kan komme til å preges av fortielser – villede og ufrivillige – ønsketenkninger, forvirrede blandinger av myter, drømmer og realiteter. Om enn sannheten aldri så mye er prosjektet.

Ubesvarte spørsmål

. Barrys prosjekt er ikke preget av noen sosiologisk nøkternhet, her er emosjonene heftige, mysteriene mange. Ikke alle spørsmål som melder seg hos leseren, blir besvart, ikke alle politiske, sosiale konstellasjoner er like klart beskrevne.

En del betydelige tilfeldigheter kan virke som konstruksjoner for å få til en overraskende slutt som jeg ser har vært gjenstand for debatt blant lesere og prisjurymedlemmer.

Men en strålende roman er dette, prisbelønnet og bookerprisnominert som den er. Oversettelsen har ligget trygt i Kjell Olaf Jensens hender.

Sterkest tilbake står Roseannes traurige skjebne, et menneske som i nesten livslang motgang og urett står rakrygget igjen og sist i sine memoarer skriver: «Det eneste som er igjen av meg nå, er et rykte om skjønnhet.»