Det er det viktigste nye vi får vite med Carl-Erik Grimstad som reisefører gjennom dokumenter han har funnet i engelske arkiver. De ble ført i pennen av Henry Knollys, som var prinsesse Mauds privatsekretær og fortsatte som det etter at hun var blitt dronning av Norge. Hans bror, baron Francis Knollys, var kong Edwards privatsekretær.

Henry Knollys – han ble senere Sir Henry – la dem i en mappe med den appetittvekkende påskriften «Forsøk på å svindle dronning Maud». Han kikket igjennom dem i 1926, uten å forandre merkelappen.

Uenigheten toppet seg i 1907, da kong Edward fant ut at 9000 pund av medgiften på 39000 pund var mer enn datteren burde ha. Grimstad antyder at dette kan ha spilt en rolle under de vanskelige stormaktsforhandlingene om integritetstraktaten for Norge.

Bruksrett. Småligheten var mest avansert fra den innesluttede dronningbroren George5.s side. Som konge fra 1910 stipulerte han at Appleton House i utkanten av Sandringham-godset i Norfolk ikke var en gave. I motstrid til hva hans far hadde sagt da prinsesse Maud giftet seg i 1896, hadde hun bare bruksrett i sin levetid, men så ville det tilfalle den engelske kongefamilien. Denne hemmelige krangelen toppet seg i 1913, akkurat da kong Haakon truet statsminister Gunnar Knudsen med abdikasjon fordi republikaneren Knudsen ville avskaffe ordensvesenet.

Han fikk flertall for det i Stortinget, men ikke det flertall som kreves for grunnlovsendring. Dermed var den krisen over.

Kong George fikk ingen glede av Appleton House. Han døde to år før dronning Maud, og det var igjen til Appleton hun reiste høsten 1938. Men da var hun syk, og en mageoperasjon var mer enn hun kunne tåle.

Fornem utroskap.

Disse hemmelighetene avsløres av Grimstad, som har hatt den stimulerende opplevelse å se dokumenter som ingen har visst om. Men det fyller jo ikke 300 sider, og dermed bærer det løs med snadder og sladder om livet i den aristokratiske sosieteten rundt kongehuset. Mye av det minner om skildringene fra Sanderstølen i de viltre, sengegalopperende 60-årene; det blir fornem utroskap i store doser og et persongalleri som er utflytende i ordets alle betydninger.

Kong Edwards eskapader, særlig i hans lange tid som tronarving, er godt kjent fra flere biografier i England, og Grimstad forsyner seg – og oss – med gavmild hånd. Men han overbefolker persongalleriet, og boken kommer ut av fasong.

Grimstad føyer på ytterligere to elementer. Han har innsigelser mot Fridtjof Nansens diplomati i London i årene 1906–1908. Den kritikken er det utvilsomt grunnlag for; antagelig overvurderte Nansen betydningen av sine personlige forbindelser med kongehuset.

Jeg mener at Grimstad overfortolker innholdet i Nansens positive rapporter om britenes holdning til integritetstraktaten, hvor Storbritannia også skulle pleie forbindelsene med et Sverige som stadig var snurt over at nordmennene hadde forlatt både de primitive berghulene sine og unionen. Men blant Nansens mange sterke sider var ikke evnen til å sjarmere verdensvante britiske diplomater som aldri hadde gått på ski.

Det andre elementet kommer til slutt, etter noen forsøk på å beregne, eller gjette seg til, hvor mye dagens norske kongefamilie eier – altså hvor mye den arven som tross alt fantes, er vokst til. Det må nødvendigvis bli usikre tall. Grimstad har råd for det: Det norske kongehuset bør betale skatt. Hovedbegrunnelsen er at det gjør det svenske kongehuset.

Det er et greit standpunkt. Men svenskene gjør flere ting som vi ikke gjør. De har i alt annet enn navnet innført republikk; kongen deltar hverken i statsråd eller i regjeringsdannelser. Det er mulig å gjøre det slik, og å innføre republikk, i Norge også. At det er vid adgang til skattlegging her, vet de fleste av oss. Men det er en annen historie, og det er her at bokens fasong for alvor blir litt vridd.