Han er tykk og feit, notorisk rundbrenner, gift fem ganger og systematisk utro, nobelprisvinner i fysikk for mangfoldige år siden. Han er overveldende egosentrisk; det viser seg også at han er villig til å jukse og narre og plagiere og påføre andre ulykke for egen vinnings eller æres skyld.

Men han er altså nobelprisvinner, formelt leder av et statsstøttet nasjonalt institutt for fornybar energi som aldri har drevet det til annet enn å kaste bort masse penger, en forsker som ikke har tenkt en meningsfull vitenskapelig tanke siden han hilste på kongen av Sverige som takk for prisen, men som har levd på berømmelsen i årevis etterpå.

Michael Beard er hovedpersonen i Ian McEwans siste roman, som også er en slags farse – og fremfor alt meget underholdende.

Det skal godt gjøres direkte å like denne fyren som i alle fall innledningsvis inviterer leseren til en viss medynk der han midt i et øyensynlig endeløst antall sidesprang overfor sin unge kone nr. fem opplever det forsmedelige selv å stå der som hanrei – en skjebne han misliker heftig og gjør noe med. Kona er sammen med en håndverker.

Fotosyntese.

På instituttet han såkalt leder, kommer Beard i forbindelse med en meget ung, svært intelligent fysiker, som begeistret røper at han har videreutviklet de arbeider som ga Beard nobelprisen; han har snart ferdig utarbeidet en metode for en kunstig fremdrevet fotosyntese. Hvis det skulle lykkes, ville all verdens kraftbehov løses ved å ta kraften rett ned fra solen, så å si – et overordentlig velkomment fremskritt i en tid da klimakrisen er i ferd med å bli overveldende. Men kjendisforskeren, prisvinneren, gir inntrykk av ikke å være interessert i den entusiastiske unge kollegaens resultater.

Ian McEwan har kanskje skrevet den første større roman med utgangspunkt i frykten for og bekymringene for global oppvarming, utslipp og ødeleggende forurensning. Han har skrevet en slags komedie om diskrepansen mellom idealismen og det som faktisk skjer, om en mann der det er blitt langt mellom det han beundres for og det han faktisk står for, en mann mange år etter det store høydepunkt i livet og som han lever videre på – i det ytre.

Svalbard.

McEwan, som åpenbart har brukt masse energi på å sette seg inn i forskningen omkring disse temaene og gjør utmerket rede for den, tar oss med på en ekspedisjon til nord på Svalbard, der forskere og kunstnere av alle slag sammen skal oppleve og med egne øyne se følgene av klimakrisen. Et talende høydepunkt i ferden dit er det totale sammenbrudd av koordinasjon av systemet i garderoben om bord – når noe så enkelt svikter, hvordan skal det så gå med samarbeidet om å redde verden?

To kulturer.

Midt i hjernevaskdebattene på våre kanter bringes vi i denne romanen inn i debatten om genetikk og miljø, om forskjell mellom kjønnene – og likefrem den gamle debatten som er blitt hengende igjen etter C.P. Snows påpekning på 1950-tallet om avstanden mellom «De to kulturer», mellom humaniora og teknologi.

Ian McEwan er en strålende skaper av kostelige scener, pinlige, dramatiske – og alltid effektive som del av det episke driv som gjør at vi så gjerne følger med til den dramatiske slutt på historien om Michael Beards forsøk på å redde verden på vegne av oss alle.

Mens solen skinner både over rettferdige og urettferdige.