Nei, sier historikeren John Man i sin nye bok. Venetianerens skildring stemmer i hovedsak, sier Man om reisen til Kinas keiser Kublai Khan og hans eventyrlige sommerhovedstad Xanadu, fra 1271 til 1294.

Debatten om sannferdigheten er gått i århundrer, også fordi Polo lot en fantasifull romanforfatter med sans for fargerike effekter føre pennen. Å drive kildekritikk var heller ikke Polos fremste ferdighet. Derfor forteller han likt og ulikt fra ekspedisjonen og de 17 årene ved hoffet til khanen, en totalt ukjent og fremmedartet verden. Beretningen er vel fortsatt verdens mest berømte i genren. Men Polo unnlater merkverdig nok å nevne den kinesiske mur, og noe virker som skrøner. Uansett ble han legendarisk i hjembyen under tilnavnet Milione, så rik var han etter ferden.

Detaljene.

John Man er kjent for norske lesere for sine bøker om Attila og Djengis Khan, hærførere fra slettelandet i det indre Asia, som er nesten uten sidestykke i verdenshistorien. Engelskmannen gikk i lære hos den fremragende historikeren AJP Taylor, som innprentet ham fotnotenes betydning og detaljenes åpnende virkning. Han detaljgransker Polos beretning og senere verker om ekspedisjonen. Og de er mange. Derfor kan den nye boken virke litt fragmentarisk. Men Man er der selv hele tiden og binder sammen med sin velmodulerte fortellerrøst.

Han vandrer bokstavelig talt i Polos svette spor, drysser om seg med observasjoner og anekdoter fra sin ekspedisjon. Dette er reiseskildring av høy kvalitet, blandet med dyp detaljkunnskap og velutviklet kombinasjonsevne.

Han er ærlig nok til å si fra når han vet og når han formoder. Kildene gir ofte grunnlag for flere tolkninger. Han argumenterer for sine valg, uten å utelukke andre.

Xanadu.

Bokens sentrale seksjon dreier seg om gloriøse og ufattelig rike Xanadu, nå en støvet ruinby nord for Beijing under navnet Shangdu. Kublai Khan var barnebarn av Djengis Khan, og nok verdens mektigste hersker på denne tiden – noe han også gjerne ville vise. Kina inntok i realiteten tetposisjonen i verden, men den gang visste ikke Vesten om det. Bare Polos bok ga et visst inntrykk av dette. Kublai Khan, om enn med en annen bokstavering, ga gjenklang også i den engelske romantikkens mest magiske dikt, av S.T. Coleridge: «In Xanadu did Kubla Khan a stately pleasure dome decree» – I Xanadu sto en statelig gledeshall, befalt av Kubla Khan.

Enhver som har gått på skole i engelsktalende land og ellers har befattet seg med engelsk litteratur, vil kjenne dette drømmediktet.

Oppdagerglede.

Sammen med arkeologiprofessoren Wei Jian går Man i detalj, på stedet. Det gir en spenningsfrysning som nesten kan sammenlignes med guttebøkenes eller med Indiana Jones-filmenes. Hele boken pirrer vår oppdagerglede. Den er resultatet av kultivert nyfikenhet, elegant, slik bare engelskmenn kan betjene den.

Oversettelsen ved Gunnar Nyquist lar oss aldri merke den engelske grunnteksten. Her flyter det norske språk ubesværet. Nydelig.