Karen Duves særegne talent kom først til syne i Regnroman (på norsk i 2001), men er kanskje ikke like åpenbart i romanen Taxi, som likevel tilbyr underholdende lesning gjennom sine finurlige observasjoner blant drosjesjåfører og passasjerer i to tidsrom (1984-86 og 1989-90) i Hamburg.

Vi ser og opplever et utsnitt av livet og virkeligheten gjennom øynene og bevisstheten til forteller og hovedperson, Alexandra Herwig. Som ung, kvinnelig drosjesjåfør med godt utseende er hun alene blant mannlige sjåfører med holdninger både til kvinner og til verden som både hun selv og leserne tror hun vil ha problemer med.

Men hun fikser det meste, også det at hun ikke husker gatenavn og mer enn misliker mange av dem hun må kjøre hjem sent om natten. Et liv uten særlige fremtidsutsikter, levd fra dag til dag med glede eller fortvilelse over beløpet hun klarer å kjøre inn, preger Alexandra (Alex) som har hoppet av studier, og ikke vet hva hun vil. Så får det gå som det vil. Røff og uforferdet i språkbruk og adferd klarer hun seg fint, men under teksten kan vi merke usikkerhet og smerte – og en følelse av hjemløshet og lede.

Stillstand.

Vi får først vite at Alex er utstøtt av familien og må leve i et lysthus som hun deler med broren på foreldrenes tomt.

Hun har gitt opp forsikringsstudiene, og leter etter arbeid da hun finner en annonse etter kvinnelige taxisjåfører. I korte, nesten episodiske kapitler får vi glimt inn i drosjesjåførenes liv både dag og natt. Vi opplever samhold og konflikter, diskusjoner om alt fra filosofi til litteratur, vi følger Alex inn i et forhold med en av sine kolleger, samtidig som hun holder en merkverdig kontakt med en tidligere skolekamerat, Marco, som er to hoder lavere enn henne.

Gleden over pengene – tyske mark før euroens tid – synes til tider å være det som holder Alex oppe, men ellers kan hun gi til beste fortellinger om den ene passasjeren mer umulig enn den andre. Og hun leser bøker – blant annet om sjimpanser – og det skal bli avgjørende for bokens slutt. Da er vi fem år frem i tid – uten at noe har forandret seg vesentlig for Alex, til tross for Murens fall og en verden i rask endring.

Uten å gruble og grue seg for mye tar Alex livets alle fortredeligheter på strak arm, i en jeg-fortelling som preges av mørk humor og en ekthet i skildringen av livet i drosjen, som må ha sin bakgrunn i at forfatteren selv kjørte taxi på den tid romanen beskriver.