Å lese fire av Rønnaug Kleivas seneste prosaarbeider i ett strekk er en sterk opplevelse. Det dreier seg om novellesamlingene Fangeteneste (2001) og Ikkje for varmt, ikkje for kaldt (2008), romanen Ingen reell fare (2003) samt tekstsamlingen La oss krysse Nilen (2005). Det Norske Samlaget opplyser at forfatteren er «festspeldiktar under dei nynorske festspela i 2010», og at det er foranledningen til utgivelsen av samleverket. En fin og kjærkommen markering er det blitt.

Blottet for empati.

Kleiva er den type forfatter som overlater til leseren å trekke konklusjoner, særlig hvis de innebærer noen vurderinger av moralsk art. Hun skriver tilsynelatende blottet for empati og medfølelse, og det kan synes som om hun holder den overbevisning at nei da, menneskene, vi, er ikke bedre, er ikke høyverdige. Det moderne og siviliserte menneske er bærer av de medfødte forutsetninger som kan gjøre oss til ganske ufølsomme skapninger. Ondskap er ingenlunde noe avstikkende fenomen, men iboende fellesgods, hva enten man erkjenner det eller ikke. Livet og tilværelsen er i mangt et pliktløp, og på bunnen er de fleste misantroper, kanskje endog selvforaktende.

I en av novellene skriver hun: «Og kva skal ein vente seg? Er ikkje livet resignasjon, sorg og tap? Er ikkje essensen av livet, å akseptere døden, tapet, at alt blir borte, at ein går mot ingen ting?»

I romanen fremstår den mannlige hovedpersonen som uforstilt egosentriker, men han er også ganske anelsesløs om det. Følgelig er hans kjærlighet til hustru og elskerinne utelukkende av egoistisk karakter. Etiske og romantiske overlegninger er forfatteren absolutt uvedkommende, og her er hun så visst ikke åpen for kompromisser av noe slag. Lakonisk og direkte skriver hun i Fangeteneste en novelle som «Tre kvinner klatrar i fjellet og planlegg talar»: En av dem ramler ned og omkommer. De to gjenværende «planlegg kva dei skal seie i talene sine ved båra», og konkluderer summarisk med at fallet var «svært leitt».

Ingen trøst.

Her er heller ikke noen trøst å hente i korttekstene i La oss krysse Nilen, men her avdekkes hennes metode og teknikk klarest. Hun nekter å retusjere eller pynte på tingenes sørgelige tilstander, men kan stundom ty til temmelig besk humor, som avslutningen av «Morgon, og trea feller lauva sine»: «Dødslengten er ikkje i meg. Eg føresteller meg ikkje lenger drukning, men trikkar og avkutta kroppsdelar. Eg tek det som eit teikn på urbanisering.»

Om denne leser skulle plukke ut en favorittgenre av denne forfatters store produksjon, så må det bli novellene. Både språk og tematikk synes å være meget velegnet. I hennes disiplinerte stil er ordene meningsbærende i egentligste forstand, og dermed er hun i stand til å skape det betydningsfulle og tankevekkende på løpende bånd, så å si. Dernest skriver hun noveller med gode overraskelser, hva enten de kommer til slutt eller tidligere i handlingen.

Notat vedrørande kjærleik viser at Rønnaug Kleivas litterære prosjekt er nokså enestående i norsk samtidsdiktning.