Det er sagt mye klokt om det ekstraordinære forfatterskapet til den canadiske novellisten Alice Munro. Om evnen hun har til å balansere det sakte mot det usagte, hennes usedvanlige konsentrasjon og presisjon og teften hun har for å finne frem til nyanser og detaljer som representerer noe mye større enn seg selv.

Hvordan hun klarer å gi fremstillingen av canadisk hverdagsliv – som gjerne er det som opptar henne – så mye litterær sprengkraft, har jeg likevel tenkt mye på de siste dagene. Hvorfor blir jeg nesten alltid sittende og måpe av forundring og fryd når jeg leser novellene hennes? Hvorfor er det å lese en kort tekst av Munro ofte som å lese en lang roman? Og hvorfor får jeg følelsen av å nærme meg noe sant menneskelig når jeg åpner en av bøkene hennes?

I et intervju jeg nylig leste, kom jeg over en liten historie som kanskje ikke er et direkte svar på disse spørsmålene, men som like fullt sier noe svært interessant. Da Munros redaktør ved en anledning gjenleste en av novellene, oppdaget hun at detaljer hun hadde trodd var en eksplisitt del av fortellingen, slett ikke var det. Hun husket med andre ord ting som finner sted mellom linjene, for å si det veldig enkelt. Poenget er at forfatteren klarer å kommunisere med og appellere til leseren på flere plan, og at hun dermed aktiverer et slumrende sanse- og tankeapparat, uten at vi helt er klar over hva som skjer. Slik fungerer tekstene overrumplende og destabiliserende, samtidig som de inviterer til innlevelse og gjenkjennelse.

Kvinneliv

Munros forfatterskap har alltid hatt et regionalt tilsnitt, svært mange av novellene utspiller seg i småbyer i Ontario, og det er gjerne kvinneliv i ulike varianter som står i sentrum for interessen hennes. I samlingen The View from Castle Rock (på norsk i 2008) tar hun en avstikker fra dette grunnformularet. Dels griper hun tilbake til skotsk 1600-tall og forfedrenes historie, dels tematiserer hun forholdet mellom liv og diktning ved å skrive frem tekster som ligger nært opp til hennes egen biografi.

I den nyeste samlingen Too Much Happiness, som kommer på norsk en gang til høsten, skriver forfatteren igjen om canadisk dagligliv, samtidig som hun også denne gangen utforsker nytt terreng. Det siste skjer mest åpenbart i den lange tittelnovellen som tar utgangspunkt i livet til den russiske matematikeren og forfatteren Sophia Kovalevsky (1850– 1891).

Det sensasjonelle

Men også fremstillingen av det hverdagslige småbylivet har fått en ny vri, sammenlignet med det jeg har lest av Munro tidligere. For selv om tekstene stadig er skrevet i en dempet, nærmest beskjeden prosa, og selv om de stadig er langt mer mettet av refleksjon og atmosfære enn ytre dramatikk, har det uhørte, ja, sensasjonelle fått en større plass i forfatterens univers. Flere av de ti novellene forteller om drap i diverse bestialske varianter, ulykker og overgrep.

Munro hadde likevel ikke vært Munro om disse motivene sto i forgrunnen eller utgjorde et klimaks i fortellingene. Isteden skjer det avgjørende og vesentlige et helt annet sted – i den finstemte beskrivelsen av tilfeldigheter som kan utgjøre forskjellen i et menneskes liv, i fremstillingen av det konstituerende øyeblikket og den plutselige avsløringen. Det bemerkelsesverdige er at både det ekstreme og det hverdagslige blir skrevet frem med en uanstrengt letthet, og uten at jeg hører én eneste falsk tone. Så er det også blitt sagt at vi blir tiltrukket av forfatterskapet på grunn av dets troverdighet – det vil si en troverdighet som ikke har noe med mimetisk realisme å gjøre, men som snarere dreier seg om følelsen av det å være et menneske.

Det jeg kanskje setter aller høyest hos Alice Munro, er evnen hun har til å la novellene ta en helt annen vei enn det jeg forventer. Så også i Too Much Happiness. For selv om hun som vanlig er opptatt av temaer som minner og erindring, forholdet mellom foreldre og barn og hva som skjer i møte mellom mennesker, er hver enkelt historie ny og noe jeg aldri har lest før. Slik er hun en forfatter det antagelig er umulig å gå lei av.

Chatto & Windus