John Irving er kanskje den av dagens amerikanske forfattere som er mest gjenkjennelig fra bok til bok. Skriften er barokk, burlesk, endog grotesk, og geografiske konstanter er New England og Iowa. Så har han usvikelig sans for splittede familier, skrivende mennesker, fribrytere, bjørner og avkuttede kroppsdeler. Av seksualitet ynder han helst eldre damer som med islett av blodskam forfører unge gutter. Og ut av det store intet kan det inntreffe tilfeldigheter som får uoverskuelige konsekvenser.

Kompositorisk inneholder den store fortellingen en rekke livskraftige digresjoner og distraksjoner. Evnen til å sammensmelte trivielle detaljer med skjellsettende hendelser er vel noe av hemmeligheten ved hans brede appell – til leg og lærd. Hans stadige skildringer av flytende identiteter når i denne boken et høydepunkt. For nå gjelder det kun å holde seg oven vanne!

Tolvte roman.

Siste natt i Twisted River, hans tolvte roman, er utvilsomt hans mest ambisiøse til nå. Handlingens kjerne og motor, en flukt som skal vare i innpå 47 år, er forsøksvis også en historie om USA. I 1954 må den 30-årige og halte kokken Dominic og hans 12-årige sønn Daniel forlate tømmerlandsbyen i hui og hast. Den eneste vennen de har igjen på stedet, er den røffe men godhjertede skogsarbeideren Ketchum; litt klisjéaktig. Årsaken til at de må flykte, skal ikke røpes her, for det ville være å forkludre et av Irvings mest bisarre innfall og drevne fortellerstunt. Men forfølgeren er den hevngjerrige og gale landsbykonstabelen Carl. Helt avgjørende vendinger i hovedteksten akkompagneres ved to tilfeller av fjernsynssendinger i bakgrunnen som i ett sett sender bilder fra Saigon i 1975, da livredde amerikanere flyktet hals over hode, og fra New York 11. september 2001. Selvfølgelig er dette et metaforisk vågestykke om flukt, hevn og represalier på amerikansk vis; i bakgrunnen aner man en skadefro forfatter som vet at han utfordrer det som i boken kalles «pøbelpatriotene», men også nøyeregnende litteraturvitere.

Selvbiografisk.

Dette er kanskje også forfatterens mest selvbiografiske roman i hans perlerad av romaner med trekk fra eget liv. Daniel, som skal bli berømt forfatter under pseudonymet Danny Angel, har påtagelige likhetstrekk med Irving både hva alder, utdannelse og karrière angår. Begge slår igjennom med sin fjerde roman, Irving med Garps bok, og Danny med Kennedy Fathers. Året er 1978. Og begge skriver mer eller mindre om seg selv.

Irving påspanderer seg en herlig selvironisk finte, som kanskje like meget er en villet blottelse, da Danny utgir sin femte bok: «Kritikerne påpekte også at «forfatteren, som kanskje var overvurdert, gjentok seg selv»; Daniel var trettini da hans femte roman ble utgitt i 1981, og all kritikken må ha gått inn på ham, selv om man ikke kunne se det.»

Har han så skrevet sin beste roman, eller finnes det merkbare svakheter? En ny leser av denne forfatteren vil muligens synes dette er fabelaktig, ulik alle andres, men en trottig Irving-leser vil nok mene at fjerdeboken, Siderhusreglene (1985) og En bønn for Owen Meany (1989) fremdeles er større.

Jubel?

Her leder de flimrende assosiasjonsstrømmer i tid og rom til altfor mange gjentagelser i teksten, og kokkens talløse menyer blir de rene oppramsinger. Denne leser er heller ikke sikker på om avslutningen sitter, skjønt noen, kanskje de fleste, vil juble. For innerst inne er nok John Irving en forsonlig sjel, som vil menneskene godt.

Halvor Kristiansens oversettelse er uten plett og lyte.