- Hovedmotoren er dette merkelige vennskapet mellom to modne menn – eller umodne om man vil – som kjenner seg igjen i hverandre.

Sier Lars Saabye Christensen om sin siste roman, allerede mye omtalt og anmeldt. Som en maratonmann gjør han seg klar for et langt løp med spørsmål fra journalister, lesere og forbipasserende, nok en signingsferd, unnskyld signeringsferd, for å bruke et saabyechristensensk inspirert munnhell.

Ensom tur.

Men som Notto Fipp kan han ikke flykte fra det hele og legge ut på ensom tur langs landeveien. Selv om forfatteren også er en tvangsløper, nemlig, skal han operere kneet om to uker. Og sitter derfor stille.

- Hvorfor Notto Fipp, denne høyst originale og reelle kappgjengeren med det høyst originale navnet? Og hvorfor den fiktive legen Bernhard Hval, som tar seg av ham, en kultivert lege hvis munn renner over av merkelige ord, tabuord, bannord og vakre glemte ord? Den galeste og den nest-galeste?

- Historien om Notto, kappgangens gudfar nærmest, fant jeg i en pamflett i et antikvariat, og den fascinerte meg voldsomt. Jeg ville bruke ham, men visste at han ikke kunne være forteller selv av sin historie. I disse tider, med alle diskusjonene om autentisitet og fiksjon, visste jeg av mange grunner at det ble umulig å la ham være beretteren – jeg måtte bygge opp en ny. Og det ble legen Bernhard Hval, med alle sine forsnakkelser. En person som sakte steg frem. En mann med uvaner og en trang, men likevel med ønsket om å være usynlig. Han kaller historien om Notto et «festskrift», han vil løfte opp denne underlige helten og hylle ham. Men mye av det motsatte skjer samtidig. Bernhard Hval blir til de grader lagt merke til.

Edelt trekk.

- Det jeg elsket ved Notto Fipps historie, er det ekstreme i livsførselen, spisevanene, denne trangen til å gå og gå. Men han konkurrerte bare en gang, ellers gikk han alene. Det synes jeg er et edelt trekk ved ham.

- Du skriver at de to er «av samme ætt: det kantede folket»?

- Det er min litterære og metaforiske diagnose av disse to, kan du si. Kantede i en verden av runde former. Notto Fipp går for å slippe å tenke, sier han selv. Mange burde kanskje det (latter). Bernhard Hval er manisk, ja, en som må ha kontroll, alltid komme tidsnok, men som ikke har tid nok. Begge må kontrollere sitt vesen, som for dem er alminnelig, normalt. For de to er det verden som er gått av hengslene.

Hjemsøkt.

Men de medisinske diagnosene er ikke forfatteren så opptatt av.

- Noen trekker frem Tourettes og andre syndromer, det er litt kjedelig, føler jeg. Det som interesserer meg, er det synlige liv. Adferden. Oppførselen. De er hjemsøkte, plagede menn, men de dør altså ikke av det. Dette er på en måte en roman om to kropper, adskilt fra hodene. Kroppen er alene. Sier forfatteren tenksomt.

- Men en beretning der ordene er veldig langt fremme, levende ord i mange betydninger og retninger, mange glemte ord, døde ord, rare ord, fyndord, bannord, i Hvals munn. Ord som nærmest renner over. Og enda mer enn i tidligere historier, virker det som?

Christensen innrømmer at skrivingen denne gang har gitt ham mange frydefulle øyeblikk.

- Det gjaldt å skape det rommet som Bernhard Hval og hans språk beveger seg i. Ord er selvsagt mitt instrument. Rart at noen av og til spør: Jobber du mye med språket? Spør man en maler om fargene er viktige? En forteller som Hval gir muligheter, han er uoppdragen og obskøn også. Sier det man har lyst til å si.

- En fransk politiker, kyniker og sjarlatan for 200 år siden, Talleyrand, har sagt: «Talens bruk er oppfunnet for mennesket for å skjule det man tenker»?

- Det er interessant, akkurat! Notto Fipp går for å slippe å tenke. Mens det er Hvals paradoks at alle disse ordene kommer, han kan ikke la være. Han vil jo rettferdiggjøre sin historie, sannsynliggjøre den, for å løfte frem både Notto Fipp og seg selv, men med ordene både skjuler og avslører han på samme tid.

- For meg har ordene ikke bare en saklig betydning, men også en estetisk. De har klang. Bernhard Hval er en gammel mann med stort ordforråd, men ord som ofte er hermetisert, en eller annen gang, kanskje rundt 1949. Men han er uten tøyler også. Jeg tror det blir dynamisk.

- Og dessuten: jeg vil gjerne være de henlagte ords talsmann, sier Lars Saabye Christensen, med et smil.